Glemte kongeslekter

 DEN FABELAKTIGE KONG AUGVALD OG HANS ÆTT

Av Marit Synnøve Vea

I dag er det få som kjenner til at Vestlandet har bevart en sagnkrets om tida forut for vikingtid. Mens den muntlige tradisjonen fra flere andre landsdeler ble en del av vårt nasjonale felleseie fordi den ble presentert av Sæmund Frode, Agrip, Tjodrek og Snorre m. fl.,(*1) så er den vestlandske tradisjonen først og fremst bevart i fornaldersagaer og kvad.

Det kan være vanskelig å skille ut hva som er “historisk korrekt” i dette stofftilfanget, derfor har forskerne helst latt slike kilder bli liggende urørt som historisk materiale. Vi må likevel tro at disse fortellingene også har en historisk kjerne. Om vi tar bort det overnaturlige elementet, kombinerer ulike kilder og sammenligner med arkeologisk materiale, så bør denne delen av vår kulturarv også kunne gi ny historisk kunnskap. Mest spennende blir det likevel om vi beholder de magiske overtonene, fordi fortellingene da gir bedre innblikk i våre forfedres immaterielle kultur og i deres forestillingsverden.

I sitt forord til sin latinske norgeshistorie, Historia rerum Norvegicarum, skriver Tormod Torfæus:

For det skal ikke straks holdes for å være usant, det som ikke stemmer overens med skikkene og tidsånden i vårt eget århundre. Ofte gjemmer også en skjult sannhet seg under et dekke av fabler. Og mange ganger blandes åpent det usanne med det sanne. Noen ganger er det en lett jobb å skille dem fra hverandre, andre ganger er det knapt nok mulig selv med stor anstrengelse. (*1)

Videre sier Torfæus:
Det finnes eksempler i rikelige mengder, men jeg skal anføre kun ett av dem. Sagaene om kongen Half Hero og Olav Tryggvason forteller om to slike steiner som ble reist til minne om Rygen Ogvald og kua. Han dyrket denne kua da han levde, og befalte at den skulle hauglegges sammen med ham når den døde. Den ene steinen kan i vår tid sees på Karmøy, hvor jeg selv bor, på prestegården Avaldsnes, og det er ingenting som ikke svarer til den gamle fortellingen. Dette gir en utvilsom troverdighet, ikke bare til at denne Ogvald har eksistert, men også at de ting som leses om ham i de nylig nevnte historier, er sanne. (*1)

I denne artikkelen har jeg tenkt å se nærmere på denne sagnkongen Augvald eller Ogvald og hans ætt, inspirert av Per Hernæs og Arnfrid Opedal som jeg har fått lov til å diskutere stoffet med, og som generøst har delt av sine kunnskaper. Begge to har for øvrig tatt dette emnet opp i bøkene ”Karmøys historie, b.1” (Hernæs) og ”De glemte skipsgravene” (Opedal). Så kan vi håpe at også andre går inn i fortellingene og blir kjent med de personene som en gang ble omtalt rundt sprakende ildsteder og i glansen fra den lydløse torvilden ved åren.

PERSONIFISERTE NATURKREFTER
Alle norrøne kongeslekter måtte legitimere sin rett til å herske. Dette gjorde de blant annet ved å regne ætta si tilbake til guddommelige vesener. Ynglingeætta skal stamme fra den svenske Yngve Frey av vaneætt. Lejrekongene i Danmark ættet frå Odins sønn Skjold av æsestammen, den lille guten som kom voggende til Danmarks strender i en båt uten årer.

Men de vestnordiske kongeslekter som Augvald tilhørte, regnet ætta si tilbake til Fornjot av jotunslekta, de eldste og frykteligste av alle guddommelige vesener. Som navnet tilsier, er Fornjot trolig et annet navn på urjotnen Ymir.(*2) Sammen med urkua Audhumla ble Ymir skapt da verden oppstod i møtet mellom ild og is i Ginnungagap, og Audhumlas livgivende melk var Ymirs føde.

Fra den tvekjønna Ymir/Yme ble jotnene skapt, mens urkua Audhumla slikket vesenet Bure fram fra en salt rimstein. Bures sønn Bor fikk sammen med jotunkvinna Bestla, sønnene Odin, Vilje og Ve – de første æser. Odin og hans to brødre drepte senere urjotnen. Av kroppen hans skapte de himmelen, havet og jorda. Senere fant de to trestokker på ei strand. Av disse skapte brødrene de to første menneskene Ask og Embla.

Urjotnen møter vi også i myten om de vestnordiske kongenes opprinnelse. Her har han fått navnet Fornjot, konge lengst mot nord, ved verdens ende. Han fikk sønnene Kåre (vinden) – Loge (ilden) og Ægir (havet). Kåre fikk sønnen Frost som fikk sønnen Snø som fikk sønnen Thorre. Alle disse er personifiserte naturkrefter. Thorre fikk så sønnene Nor og Gor og datteren Goe.

GEOGRAFIEN GIR KONGENE NAVN
Goe ble bortført av en jotun, og brødrene dro for å lete etter henne. Gor dro med skip på sjøen, mens Nor ventet til snøen falt. Da dro han og mennene på ski over fjellet mot nord til de kom dit elvene rant mot vest. De fulgte elvene mot kysten, og der møtte de Gor. Brødrene fant ut at landet var bebygd fra før, men de la det likevel under seg. De fant også Goe og jotnen Rolf som hadde bortført henne. Først ble det strid, siden sluttet de fred. Goe ble gift med jotnen og Nor ble gift med hans søster. Fra disse stammer alle nordmennene, og navnet Norge betyr – i følge denne myten – Nor sitt rike.

Nor fikk sønnen Gard Agde. På grunn av navnet har noen tenkt at hans opprinnelige tilholdssted var Agderfylkene, men på denne tida betydde flertallsformen Agder rett og slett kyststrøkene. (*2) Vi kan oversette ”Gard Agde” navnet til ”Kystvokteren”. Gard Agde fikk flere sønner som ble knyttet til enkeltfylker. Blant disse er Rugalf som fikk sønnen Rognvald. Disse ble konger i Rogaland. Rognvald fikk så sønnen Augvald som Avaldsnes har fått navn etter.

I slektsrekka fra Nor og framover ser det ut til at personene har sluttet å være guddommelige. De er blitt mennesker. Historien fra Nor fram til Rognvald, virker også mye yngre enn den første beretningen som handler om verdens skapelse og om naturkrefter. Det virker i denne siste delen som om noen har forsøkt å skaffe forbindelseslinjer fra gamle kongeslekter til guddommelige vesener. Disse linjene har de funnet i geografiske steder som tenkte konger har gitt sitt navn til. Hva så med kongen som kalles Augvald?

AUGVALD
Det norrøne navnet for Augvald var Ogvaldr. Sisteleddet –valdr betyr ”en som hersker”. Førsteleddet i navnet hans kan komme av det vestnordiske agi som betyr uro, redsel. Ogvaldr kan da tolkes som ”herskeren som holder folk i age.” Førsteleddet kan også komme av det gammelnorske ogn som betyr farlig/skremmende, ofte i forbindelse med vann slik som i Ognøy og i elvenavnet Ogn. Like sannsynlig er det at også Ogvaldr er knyttet opp mot et geografisk område, og at førsteleddet kommer av ogð (indoeur. *ak). Opprinnelig betydde ogð skarp/utstikkende, men etter hvert kom ordet til å karakterisere landet langs kysten. (Jfr. flertallsformen Agder som i følge P.A. Munch kom til å bety ”kyststrekninger” og Agdenes i Trondheim som har betydningen ”neset som stikker ut i havet”. Etter denne tolkningen kan Og(ð)valdr være det samme som “Kystherskeren”.

Vi hører om Ogvaldr eller Augvald i Flateyjarbok, Landnåmabok og i sagaen om Halv og halvsrekkene. Snorre skriver om Augvald i Olav Tryggvasons saga, og vi finner ham omtalt i håndskrifter etter Odd Munk.  Det står også om Augvald i Avaldsnes kallsbok. I tillegg er der et gammalt karmøysagn om kong Augvald og kong Ferking. Se: Sagnet om kong Augvald og kong Ferking 3

SAGNET OM AUGVALD
Augvald er først og fremst kjent gjennom Snorres beretning i sagaen om Olav Tryggvason, men Odd Munks latinske Olavssaga har flere utfyllende detaljer. Her er et lite resymé.

En gang ved juletider da Olav Tryggvason var på Avaldsnes, fikk han besøk av en gammel, enøyd mann som kunne fortelle om mange ting. Den enøyde visste også beskjed om kong Augvald som blotet til ei ku og som hadde gitt navn til stedet. Da gamlekaren forsvant utpå morgenparten, forstod Olav Tryggvason at det var Odin selv som hadde vært på Avaldsnes og fortalt om kong Augvald. Olav gikk da ut for å undersøke gravhaugene den enøyde hadde fortalt om. I den ene haugen fant kongen mannebein, i den andre fant han kubein.

Kong Augvald skal i følge tradisjonen ha levd i folkevandringstida, rundt år 600, selv om Torfæus plasserer han på 200-tallet. Halvssaga og Avaldsnes kallsbok forteller at han opprinnelig kun var konge på fastlandet, men ved hjelp av flere heldige sjøslag klarte han å legge under seg holmrygenes land. Deretter slo han seg ned på det beste stedet som siden ble kalt Avaldsnes.

Kong Augvald var en stridslysten kar som ofte dro i viking til fremmede land og vant seg rikdom og ære. Han hadde ei hellig ku som han blotet til. Denne kua tok Augvald med seg alle steder, og han drakk kuas melk for å få livskraft og styrke. Augvald hadde en sønn som het Jøsur. I følge det gamle karmøysagnet hadde han flere døtre, og to av disse var skjoldmøyer som kjempet sammen med far sin i alle slag.

Flere personer har fått æren av å ha tatt livet av kong Augvald. Tormod Torfæus mener at flere hærførere eller konger kjempet sammen mot Augvald, men at ingen forfattere har nevnt navnene på alle. Snorre kaller Augvalds banemann for Varin. Flateyjarbok sier han ble drept av Dixin. Halvssaga forteller at Augvald ble drept av “Hæklings menner”, men dette kan like gjerne bety kappekledde menn/stridsmenn.

For lenge sidan
lagde av stad
mange hundrad
Hæklings menner;
siglde den salte
sildaraaki,
då vart eg husbond
i haugen her ( Halvssaga etter A.A. Joleik).

Karmøysagnet sier at kong Augvald stadig lå i strid med kong Ferking/Kverke fra vestsida av Karmøy. Til sist kom det til et slag på Ferkingstad der både kong Augvald og hans hellige ku ble drept. Da skjoldmøyene så dette, kastet de seg i ei elv og druknet. Kong Augvald og kua hans ble hauglagt på Avaldsnes, mens Augvalds døtre ble gravlagt på Stavasletta der steiner ble reist over gravene deres.

YMIR OG AUGVALD
Historien om Augvald har et svært gammelt preg med tilknytningspunkt direkte til myten om Ymir og verdens opprinnelse. I historiske kilder forbindes Augvald, liksom urjotnen, med ei hellig ku, og begge får livskraft ved å drikke kuas melk. Ellers er forholdet konge/ku kjent i historien om Sigurd Fåvnesbane der vi møter den svenske kong Eystein som tilber ei ku.

Vi har grunn til å tro at opprinnelsesmytene også ble uttrykt i rituelle handlinger. I boka ”De glemte skipsgravene” diskuterer Arnfrid Opedal skipsgravene som ritualiserte myter, og hun antyder at gravleggingen i Storhaug kan være en tolkning av Augvaldsættens opphavsmyte. (*3) Selv om vi ikke har arkeologisk materiale å forholde oss til når det gjelder sagnets Augvaldsfigur, kan vi spørre om den fyrsten som til enhver tid hersket på Avaldsnes, også hadde rituelle oppgaver.

AUGVALD/ODIN
Augvald kan også settes i forbindelse med Odin som drepte Ymir og skapte verden av urjotnens kropp. Det er Odin selv som forteller Olav Tryggvason historien om kong Augvald og hans hellige ku. Dette skjer rundt jul, en høytid som tradisjonelt ble forbundet med Odin. Jolnir er da også ett av Odins mange navn. Det var ellers vanlig å tro at folk som var hauglagt på gården, kunne komme ut av haugene sine rundt juletider. I dette tilfellet er det ikke Augvald som kommer, men Odin selv. Eller er det kanskje Augvald likevel? (*4)

I riter kan Odin (i Augvalds skikkelse?) ha blitt sett på som den maskuline krafta/uroksen, som en kontrast til den kvinnelige krafta/urkua. Sutton Hoo- hjelmen har over høyre øyenbryn en figur med horn. Denne hjelmen ble sannsynligvis brukt under seremonier, og den er omtalt som “en hjelm lik den Odin skal ha brukt”. En bronseplakett frå 500-talet, Torslunda på Øland, viser to krigere som deltar i en slags rituell dans. En av krigerne har hjelm med horn, den andre har en ulvemaske. Det er sagt at plaketten avspeiler et ritual som har med Odin å gjøre. (*5)

Som en kontrast til Odin/oksen står urkua som symboliserer den feminine delen av helheten. Urkua kan være det rituelle uttrykk for feminin fruktbarhet i videste forstand. Odin var gift med Frigg. Han er sannsynligvis også den Od som Frøya er gift med. Det antas at Frigg og Frøya er sprunget ut av ei opprinnelig jordgudinne. Da denne jordgudinna ble spaltet i flere skikkelser, fikk Frigg de moderlige verdiene, mens Frøya ble bærer av erotiske egenskaper. Gjennom Frøyas rolle som dødsgudinne – hun deler halvparten av slagmarkens falne med Odin – aner vi også naturens kretsløp og sammenhengen mellom fødsel, død og ny fødsel. Også her ser vi trekk som kan ha vært en del av riter knyttet til Augvald og hans kudyrkelse.

ODIN OG AUGVALDS SKJOLDMØYAR
Odin er forbundet med valkyrjer. Om vi skal våge å tro det gamle karmøysagnet, så hadde også Augvald to døtre som var skjoldmøyer. Tradisjonelt var skjoldmøyer eller valkyrjer en slags ”skjebnegudinner”, nært beslektet med nornene. Disse skjoldmøyene ble sendt av Odin for å plukke opp de falne krigerne som skulle bli einherjer i Valhall. Skjoldmøyer ble derfor også kalt “Odins møyer”. Noen var himmelske skjoldmøyer, andre var halvt jordiske/halvt himmelske. Disse levde ei stund på jorda som dødelige mennesker og kom siden til Valhall som kvinnelige einherjer.

AUGVALD – EN HISTORISK PERSON ELLER EN KULTFIGUR?
Nå kan det tenkes at det engang levde en bestemt kong Augvald på Avaldsnes. Det kan også tenkes at han hadde to kjødelige døtre som kjempa saman med far sin i alle slag. Like sannsynlig kan det være at Augvald kun var et tilnavn på den herskeren som til enhver tid satt på det utstikkende kystneset og kontrollerte skipstrafikken opp og ned langs Nordvegen, en person som både hadde politiske og rituelle funksjoner. Kanskje var det en av disse “Augvaldene” som utmerket seg på en slik måte at historien ble spunnet nettopp omkring ham. Eller kanskje reflekterer historien episoder fra flere “Augvalders” liv og levned. Hva så med den hellige kua og skjoldmøyene? Også disse kan ha vært av kjøtt og blod. Men de kan like gjerne ha vært en del av den kultus som folk brukte for å komme i kontakt med gudene.

AUGVALDS RIKE I ROGALAND OG HORDALAND
De gamle kildene forteller at Augvald kom utenfra og slo seg ned på Avaldsnes på Kormt som var den største øya i Ryfylke. Et forholdsvis ukjent skrift, Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Utbredelse av Dr. P. Hansen fra 1800, beskriver også den geografiske utbredelsen av Augvalds rike. Dr. Hansen oppgir ikke kildene, men han referer flere ganger til Torfæus i sitt skrift, og sier dessuten at han har fått noen historiske og topografiske opplysninger fra prosten Krogh i Skudenes. Fra ordlyden er det tydelig at han har hentet mye av stoffet fra Halvvsaga. Dr. Hansen skriver:

Siden har han (Augvald) udbredet sit Herredømme på det øvrige faste Land af Rogaland, efter at have forjaget Karmens og de andre Øers Regentere fra deres Eiendele, så som det var hans Lyst idelig at være i Krig og Vikinge-Tog. På begge sider av Øen, som og af sin Residense, havde han Udløb til Nordsøen, saasom: Hinderager-Vaagen og Vikingstad-Vaagen, udenfor hvilke Færøen og flere Øer ligge. (….)

Til Augvalds Rige henhørte Mosterøen og Storøen, samt af det ganske Land den største del av Fieldberg, nemlig Vige eller Vide Sogn, Aulunds Sogn, Æthne, Vallerstrand og Sveens Sogne. Over den nordre Deel af disse hordelandske Provindser havde han sat Gundvold til Jarl, som opfostrede hans Søn Josur.

Dr. Hansen gjenforteller Halvssagas beretning om hvordan Jøsur Augvaldson blir drept av Vikar mens han er på gjestebud i Kvinnherrad..…

…..og alt Mandkiønnet som havde grebet til Vaapen for Jøsur blev dræbt; og da ingen af den forbittrede Fiende blev skaanet uden Quinder, fik denne Landstrækning det Navn Qvina, eller Qvindherred. Vikar blev igien skilt ved disse Erobringer af Jøsurs Søn Hior, som efter sin Faders Død blev Konge paa Rogaland, og var en viis og mæktig Regent, som igjen forende Hordaland med Rogaland.

HISTORISKE KONGER?
I generasjonene etter Augvald ser vi at personene får virkelige navn. Selv om enkelt hendelser har et eventyrlig preg, er det sannsynlig at disse etterkommerne av Augvald virkelig har eksistert. Augvald får sønnen Jøsur, som blir konge av Rogaland og deler av Hordaland. Samtidig dukker den mektige Harald Agdekonge opp i historien. Gautrekssaga forteller at denne Harald er far til Jøsurs banemann Vikar, mens Halvssaga påstår at Alrek av Hordaland er Vikars far.

Jøsurs sønn er Hjør, som ble konge i Rogaland og Hordaland. Han ble hauglagt i Rogaland. Hjør fikk en sønn som het Hjørleiv “den kvinnekjære”, konge i Rogaland og Hordaland. Han vant seg også et rike i Danmark. Hjørleiv hadde to dronninger. Den ene var Åsa den lyse fra Valdres, den andre var Hild den Mjåe fra Møre. Med Hild hadde Hjørleiv to sønner. En av disse var kong Halv.

KONG HALV – DEN EDLE HELTEN
Halv er etter all sannsynlighet en historisk person. I Ynglingatal blir Halvs bane brukt som kenning for ilden. (Halv ble brent inne av sin stefar). Dette tyder på at Halv var godt kjent i århundrene etter sin død. Hyndluljod sier, alt etter hvilke oversettelser vi ser på: og Hild haver Haalfr avlet/ Hild var Halv si mor/ men den eldste broren var nemnd (H)Alv. I den forne Gudrunkvida står det at Gudrun etter Sigurd Fåvnesbanes død, sorgfull går fra fjellet i fem dager til høge halli åt Halv eg fekk sjå. Det færøyske diktet Alfur kongur handler også om Halv

Sagaen om Halv og halvsrekkene forteller at Halv ville dra i viking da han var 12 år gammel. Snart hadde han samlet sammen de 60 beste krigerne fra 11 fylker. Sammen med Halv dro disse i viking i austerveg i 18 år.

Om Halv og krigerne hans blir det sagt at de minket aldri seilet og søkte aldri havn, men lå ved ytterste neset. En gang kom storstormen over dem på havet, men de slapp å kaste lodd om hvem som skulle hoppe overbord. Hver mann slåss om å hoppe først mens de ropte: «Stråløst er det framfor stokkene». Halv og krigerne hans bandt ikke sår de hadde fått før det var gått ett døgn, og de brukte korte, enegga saksiske sverd for å komme nær innpå fienden. Det sies likevel om Halv og halvsrekkene at aldri hærtok dei kvinner eller barn. Det blir også sagt at Halv gav det påbudet til mennene sine at dei skulle ekte kvinna med gåve. Halv var konge i Rogaland og Hordaland. En gang han kom hjem til riket sitt, hadde stefaren Åsmund gjort seg til konge i Hordaland. Med svik satte Åsmund fyr på hallen der Halv og hans menn var i gjestebud. Denne ilden ble Halvs bane.

Innstein, en av Halvs betrodde menn, dør sammen med kongen sin mens han dikter følgende vers:

Her lyt Innstein
halla seg ned,
ved hovudet
aat husbonden sin;
sidan vert det
segjande søgn
at Halv lagdest
og læande do. ( Halvssaga etter A.A. Joleik).

Innstein er forøvrig far til den Ottar som er hovedperson i kvadet Hyndluljod. I dette kvadet tar Frøya sin yngling Ottar med på en reise til gygra Hyndla og lar henne regne opp Ottars fornemme slekt, mens hun stadig gjentar:  Alt det er ætta di, Ottar heimske.

AUGVALDS SLEKTSTAVLE
I det gamle sagnstoffet er særlig Rogalands, Hordalands og delvis Agders historie flettet sammen i hverandre. Med utgangspunkt i Augvalds ættetavle kan vi forsøke å sette opp ei tidsrekke for noen av de personene som opptrer i dette sagnstoffet. Tidsangivelsene er kun omtrentlige, i første rekke regnet ut fra at Geirmund og Håmund Heljarskinn dro til Island rett etter slaget i Hafrsfjord ca 870. Landnåmabok sier at Geirmund var heller gammel da han dro ut. Jeg har satt Geirmunds alder til 40 år, og året for utreise til 880. Hver generasjon regnes her gjennomsnittlig til 30 år, men kanskje hadde det vært riktigere å sette 25 år mellom generasjonene.

HORDALAND/ROGALAND			NORD MØRE	ROGALAND/AGDER	HORDALAND	(ROGALAND)
Augvald			Hild	Vikar	Innstein
Fornjot
(Ægir/ Loge/) Kåre
600	Frost Snø Thorre Nor Gard Agde Rugalf Rognvald Augvald		Grjotgard Salgard Grjotgard	Harald Agdekonge
630	Jøsur (1)		Sølve	Vikar (5)	Sæfare	Klypp
660	Hjør		Høgne i Njardø	Vatnar	Ulv	Kjetil
690	Hjørleiv  gift med Hild			Snall/Hjall	Alv	Friund
720	Ublaud	Halv (og Hjørolv)		————-	Innstein gift med Ledis
750	Utrygg	Hjør (3)		————-	Ottar (7)
780	Høgne	Flein (3)		————-
810	Ulf (4)	Hjør		———–/Orlyg
840		Geirmund Heljarskinn (2)		Tormod(6)/Valtjof

 

KOMMENTARER TIL SLEKTSREKKENE
1. Flateyjarbok regner opp Hord som stamfar til den hordalandske kongeætt og kaller Hords sønn for Jøsur. Halvssaga kaller Jøsur en sønn av Augvald. P.A Munch sier at Halvssagas versjon må være den rette: Halfssaga, der meddeler Sagnet fuldstændigt, kalder Jøsur en Søn af Augvald, Rogalands konge, hvilket maa være mere overeensstemmende med Sagnets ægte Form.

Også Torfæus slår kategorisk fast at Flateyjarbok tar feil og at Jøsur er sønn av Augvald.
Torfæus flytter Hord bakover i tid, og sier at han er far til Rugalf, og at Gard Agde dermed ikke er Rugalfs far, men hans farfar.

2. Skalden Brage den gamle tillegges et kvad om Geirmund og Håmund. Brages dattersønn var i følge Landnåmabok Tore herse som oppfostret Eirik Blodøks.

3 Flein Hjørson og Hjør Fleinson er ikke tatt med i ætteoversikter, blant annet i Lannåmabok, som regner slik: Halv – Hjør Halvson gift med Ljufvina – Geirmund og Håmund Heljarskinn. Bergsveinn Birgisson tar utgangspunkt i disse slektstavlene.  P.A. Munch mener det kan ha falt bort to generasjoner der de to “Hjører” er sammenblandet. Han mener å finne disse tapte generasjonene et annet sted i Landnåmabok:

Hjør Halvson g.m. Hagny, datter av Hake Håmundønns (Halvssaga)
Flein Hjørson (skald) gift med danskekongen Eysteins datter (Landnåma).
Hjør Fleinson g.m. Ljufvina, prinsesse fra Bjarmeland (Landnåma)

4. I Landnåma kalles Ulf Skjalge en tidlig landnåmsmann. Det kan ha falt ut en generasjon i slektsrekken mellom Utrygg Ublaudson og Ulf Skjalge. Landnåma regner slik: Utrygg – Ublaud – Høgne.

5. Halvssaga og Flateyjarbok kaller Vikars far for Alrek Hordakonge. Gautrekssaga og Landnåmabok sier at Harald Agdekonge er Vikars far. P.A. Munch tillegger Gautrekssaga og Landnåmabok størst sannhetsverdi. Munch anser det som mest trolig at Vikar er sønn av Harald. Han betviler eksistensen til Alrek hordakonge. Halvssaga, som P.A.Munch ellers ser på som troverdig, konsentrerer seg om Halvs ætt og nevner bare Vikar i forbifarten.

6. Landnåmabok forteller at landnåmsmannen Thormod Skafte er Snjalls ætling i femte ledd. Orlyg Gamle og hans sønn Valtjof dro sammen til Island og er Hjalls ætlinger i fjerde og femte ledd.

7. Innstein er far til den Ottar som får vite sin og andres slektshistorie i kvadet Hyndluljod. Brødrene Innstein og Utstein og deres fettere Rok den svarte og Rok den kvite var blant Halvs krigere.

Berserken Hromund (Håmund?)
Håmund herse    (bror av)	Gunnlad          (søster av)	Hake Hromundson
Rok den svarte og Rok den hvite	Utstein og Innstein	Sjøkongen Håmund
		Hake Håmundson
		Hagny (gift med Hjør Halvson)

SAMMENBLANDING ELLER HISTORIEFORFALSKNING?
Slektsrekken ovenfor er et forsøk på å systematisere noen opplysninger om rygske, hordske og egdske kongeætter ut fra opplysninger som finnes i den eldste litteraturen. Vi kan lage mange fortidsscenarier om hva som har hendt ut fra de opplysningene som foreligger. Det er vanskelig å si hva som er historisk korrekt. Alle uklarhetene kan skyldes

– at hendelsene ligger langt tilbake i tid når historien fortelles,
– historien(e) kan være ren diktning,
– ulike versjoner kan i realiteten være like “sanne” fordi samme person opptrer med ulikt (til)navn,
– det kan være en bevisst tåkelegging for å skjule uheldige omstendigheter,
– det kan skyldes en bevisst historieforfalsking der ”seierherrene” raderer de beseirede bort fra historien og knytter seg egen slektsgrein til herskergenealogien i et bestemt område.

I sagnkretsen om de vestlandske kongeættene møter vi i generasjonene etter Augvald to stridende “kongeætter” som ser ut til å kjempe om samme område: “Vikarsætta” med utgangspunkt i Agder og Rogaland og “Jøsurætta” med utgangspunkt i Rogaland/ Hordaland. Disse to “kongeættenes” historie finner vi først og fremst i sagaen om Halv og halvsrekkene og i Gautrekssaga.

Det er motsetninger knyttet til hvem som er Jøsurs og hvem som er Vikars far, og det er usikkert hvor de ulike “kongedømmer” i Hordaland, Rogaland og Agder har sine grenser eller tyngdepunkt. Halvssaga kaller Jøsur en sønn av Augvald, mens Flateyjarbok sier Jøsur er sønn av Hord som Hordaland har fått navn etter.

Torfæus, som kategorisk avviser at Hord er Jøsurs far, flytter i sine kommentar til slektsrekkene Hord bakover i tid og sier at han er far til Rugalf, som Rogaland har fått navn etter. Hvis Torfæus har rett, kan dette tyde på en forestilling om at Rogalands kongeslekt har sprunget ut fra Hordaland, eller at Rogaland og Hordaland en gang har vært et ”rike”. Dette riket er det fornsagaenes rygske og hordske herskerslekter senere kjemper om.

HARALD AGDEKONGE FORSVINNER FRA HISTORIEN
Halvssaga forteller at Jøsur, sønn av Augvald, ble drept av Vikar. Både Halvssaga og Flateyjarbok kaller Vikar sønn av en viss Alrek av Hordaland. Flateyjarbok lar til og med Agders kongeslekt via Trym, dø ut etter noen få slektsledd. I Gautrekssaga og i Landnåmabok hører vi derimot at Vikars far var den mektige Harald Agdekonge.

I følge Gautrekssaga blir Harald Agdekonge drept av kong Hertjov av Hordaland som underlegger seg riket og tar hans sønn Vikar og Vikars fosterbror Starkad med til Hordaland. Vikar hevner sin far, dreper Hertjov og blir konge over Agder, Jæren, Hordaland og Hardanger og ”hele det riket som Hertjof hadde hatt”. Senere la Vikar også under seg Telemark og Oppland. Vikar blir senere drept av sin venn Starkad. Den rygske (*2) Starkad møter vi senere som slåsskjempe og skald hos bl.a. Frode den frøkne og Aale den frøkne. Gautrekssaga nevner navnet på to av Vikars sønner; Harald, som etter farens død arver riket, og Nere som blir konge i Oppland og Telemark.

Gautrekssaga, som i store trekk konsentrerer seg om Vikar, har trolig den rette versjonen av hvem som er Vikars far. Alrek av Hordaland må være en oppkonstruert person som har fått navn etter fjellrekka Ulriken. (*2). Det er også lite trolig at Vikar, som senere ble konge i “sin fars gamle rike” Agder og Rogaland, skulle være sønn av en hordalandskonge kalt Alrek.

Vi må ha lov til å spørre etter motivet for å radere Harald Agdekonge bort fra historien. Harald Agdekonge var tross alt den kongen som Gautrekssaga gir æren for å ha laget et storrike av Hordaland, Rogaland og Agder. Aner vi her en historieforfalskning der den sagnomsuste Vikar, oldefar til blant annet Harald Hårfagres dronning Gyda, flyttes inn i en hordsk/rygsk kongetradisjon og får guddommelige forfedre? Den æren ble aldri Harald Agdekonge til del. Selv ikke Gautrekssaga sier noe om Haralds forfedre.

VIKAR – OFRET TIL ODIN
I Halvssaga finner vi en profeti om at Vikar allerede i mors liv ble lovet Odin. I Gautrekssaga blir denne profetien oppfylt når Vikar, på en ferd fra Agder til Hordaland, svikefullt blir drept av sin beste venn, den sagnomsuste Starkad. Dette drapet skjer på Odins befaling. Her ser vi da at Hordaland også i Gautrekssaga opptrer som Vikars landområde når det sies at: For dette verket blei Starkad sterkt hata av folket, og for dette verket blei han lyst fredlaus frå Hordaland. Fylt av anger dikter Starkad senere kvadet “Vikarsbolken” om hendelsen:

Eg irra seinare
på ville vegar
hata av Hordalands folk;
utan gullring,
ærelaus,
utan fyrsten min
i endelaust mismot

Vi har dermed den situasjonen at Vikar, konge av Agder og Rogaland, drepte Jøsur, konge av Rogaland og Hordaland. Når Vikar dør, hører vi at Hordalands folk reagerer sterkt på denne hendelsen. Lignende forhold møter vi blant Vikars og Jøsurs etterkommere, som vekselvis og på samme tid blir kalt konger av Agder, Rogaland og Hordaland. Det er slike motsetninger i de gamle håndskriftene som har fått forskerne til å se på fornaldersagaene som uegnet historisk kildemateriell.

STRID MELLOM KONGESLEKTER ELLER KONGSEMNER?
Det hele kan imidlertid gi en mening hvis vi forutsetter at Jøsur og Vikar og deres etterkommere var av felles ætt og hadde samme “odelsrett” til de nevnte områdene. Vi kan stille spørsmål som: Er Augvald og Harald Agdekonge samme person? Kan Vikar og Jøsur ha hatt samme opphav? Var de nevøer som begge følte de hadde odelsrett til visse områder i Hordaland, Rogaland og Agder? Var kampen om herredømmet over disse områdene i realiteten en kamp mellom brødre og deres etterkommere og tilhengere, slik vi ser det i den maktkampen som senere finner sted i vikingtid og i borgerkrigstida?

Fra kongesagaene kjenner vi veitslesystemet der kongene reiste rundt og hadde tilhold på ulike gårder. Asgaut Steinnes mente at det på Sørvestlandet eksisterte en særegen skatteordning kalt utskyld som ble organisert før rikssamlingen.(*7) Vi kan anta at småkongene i århundrene før vikingtida også hadde flere gårder spredt over et større område. Det er derfor ikke sikkert at én kongeætt kun hadde en bestemt ”ættegård” på ett bestemt sted. Men vi må tro at det å ha kontroll over Avaldsnes, var en forutsetning for den som til enhver tid ønsket å påberope seg herskertittelen over kysten.

AUGVALDSNES – «KYSTENS BORG»
Det er mulig vi må se for oss Avaldsnes som det strategisk viktigste stedet som ulike kongeætter eller kongsemner kjempet om. I så fall behøver det ikke være snakk om en karmøy- eller avaldsnesætt som ekspanderte og la under seg tilgrensende områder. Tvert imot kan Avaldsnes bli det stedet som ulike motstandere erobret. Avaldsnes blir kystens borg eller ”Vestnorges Lejre” som Magnus Olsen kaller det. Den som til enhver tid hadde kontroll over Avaldsnes, hadde kontroll over kysten. Han var ”Ogvaldr”. Og den posisjonen søkte han å beholde ved å etablere allianser langs kystleia gjennom giftemål og gaver.

Avaldsnes og Karmsundet har gjennom historien også vært et viktig mytisk sted for kongemakten, knyttet til dynastigrunnlegging og kongenes slektskap med gudene. Dette ser vi blant annet gjennom opprinnelsesmytene, tolkningen av skipsgravene som ritualiserte opprinnelsesmyter, Harald Hårfagres gravlegging ved Karmsundet og Olav Tryggvason som åpner gravhauger på Avaldsnes, kanskje for å bevise sitt (tvilsomme) slektskap med Harald Hårfagre.

Striden som fornaldersagaene beretter om, kan også avspeile en kamp mellom politisk og religiøs makt. I Karmøys historie, b.1 beskriver Per Hernæs det germanske styresettet slik at en person av kongelig ætt ble valgt av stammens råd til å styre i fredstid. I krigssituasjoner valgte rådet en foreløpig hærkonge som skulle gi fra seg makten når freden var gjenopprettet. Det er grunn til å tro at flere av disse hærkongene var lite villige til å gi fra seg kongeverdigheten.(*8) Dette kunne føre til at to ”kongeætter” opererte i samme område. Kanskje forsøkte hærkongen også å befeste sin posisjon ved å påta seg rituelle oppgaver?

I fornaldersagaene hører vi om en hordsk/rygsk kongeætt og en rygsk/egdsk kongeætt. Vi må stille spørsmål om hvilke områder i Hordaland, Rogaland og Agder det her er snakk om, og om hvor andre omtalte “konger” som Harald Agdekonge og Hertjov av Hordaland, finner sin plass? Hvor gikk grensene for småkongedømmene, og hvor hadde de sine tyngdepunkt? Er det sikkert at de omtalte områdene følger nåværende fylkesgrenser? Kan vi få ny kunnskap ved å sammenholde arkeologisk funnmateriale med opplysninger fra den eldste litteraturen? Kan opplysninger om utskyld- og veitslesystemet være med på å lokalisere småkongedømmene og deres eventuelle samling i en større enhet?

KONG HALV OG HANS ETTERKOMMERE
Det er ikke motsetninger i den eldste litteraturen med hensyn til arvefølgen og personenes kongetittel fra Jøsur til Halv. De blir alle beskrevet som konger av Rogaland og Hordaland. Med Hjør Halvson er vi kommet fram til ca 750, og nå begynner uklarhetene i arvefølgen. Landnåmsmennene Geirmund og Håmund Heljarskinn nevnes som Hjørs sønner. Disse må imidlertid være Hjør Halvsons sønnesønner. (Jfr. P.A Munch)

Vi har dermed en Hjør som er sønn av Halv og en Hjør som er far til Geirmund og Håmund Heljarskinn. Uansett, kildene sier at Hjørs sønner er rogalendinger, men gir dem ikke kongenavn. Geirmund kalles kun for hærkonge som har et ”rike” i Rogaland.

Uklarhetene starter når kong Halv dør. Hvem var så denne kong Halv som vi kjenner fra sagaen om Halv og halvsrekkene?

I sagaen fortelles det om Halv og hans menn at de dro i austerveg og kjempet med korte,
enegga saksiske sverd, noe som passer godt med arkeologiske funn fra merovingertid. Halvs far var Hjørleiv ”den kvinnekjære”, konge av Rogaland og Hordaland. Hans mor var Hild den Mjåve fra Nord Møre. Kanskje aner vi her en alliansebygging langs kysten? Sagaen forteller at Halv døde 30 år gammel. I følge vår gjennomsnittlige ættetavle, skal Halv ha levd omkring 720 – 750. Om vi regner 25 år mellom hver generasjon, vil Halv ha levd fra 740 – 770. Med 20 år mellom generasjonene, kan vi sette Halvs levetid fra 760 – 790.

SKIPSGRAVENE GRØNHAUG OG STORHAUG
I Avaldsnesområdet er det funnet to skipsgraver – Grønhaug og Storhaug. I Storhaug ble det også funnet en båt.
Dendrokronologiske undersøkelser publisert i 2009, utført av Frans-Arne Stylegar og Niels Bonde, har vist at Osebergskipet stammer fra det samme samme området som Grønhaugskipet, Storhaugskipet og Storhaugbåten. (*9). Oseberg skipet ble bygget omkring 820, mens selve begravelsen fant sted i 834.

For første gang har vi dermed en arkeologisk forbindelse mellom ynglingeætta i Vestfold og avaldsneskongene på Vestlandet. Stylegar foreslår at Osebergskipet kan ha endt opp i Vestfold fordi en kongsdatter fra avaldsnesområdet brukte det som reiseskip da en hun giftet seg med en vestfoldkonge.

De dendrokronologiske undersøkelsene gir Grønhaugskipet en datering til 780. Selve gravleggingen skjedde en gang mellom 790 – 795. Storhaugskipet, nå datert til 779, inneholdt restene av en konge gravlagt i et stort, nordisk skip. Gravgavene viser at han hadde nær kontakt med frankerne.

HVEM VAR GRAVLAGT I STORHAUG?
Skipsgraver er aristokratiske graver. Kanskje kan vi komme med gjetninger om hvem som kan være gravlagt i disse haugene? Etter den oppsatte ættetavla med 30 år mellom generasjonene, levde Halv fra 720 – 750, (alternativt innenfor tidsrommet 720-790). Halvs far Hjørleiv ”den kvinnekjære”, konge av Rogaland og Hordaland, levde fra ca 690- 740. Han døde i viking. Halvs farfar Hjør Jøsurson, konge av Rogaland og Hordaland, levde fra ca 660- 700. Hjør ble hauglagt i Rogaland.

Etter vår slektstavle med 30 år mellom generasjonen, finner vi Hjør, Hjørleiv og Halv som tre navngitte konger i Rogaland/Hordaland i tidsrommet 690 -790. En av disse kan være gravlagt i Storhaug eller Grønhaug. Ved å sette 20 år mellom generasjonene, slik Arnfrid Opedal gjør, kan selveste dynastigrunnleggeren Augvald være gravlagt i en av disse haugene. (*3)

HARALD HÅRFAGRE – ARVING ELLER EROBRER?
Samtidig vet vi at gravhauger ble reist i urolige tider for å demonstrere (ny) makt. Den enorme skipsgraven Storhaug kan kanskje indikere at et nytt dynasti har overtatt makten på Avaldsnes. Kanskje var Halv den siste av Augvaldsætta som hersket over Rogaland og Hordaland? Dette kan også stemme med de skriftlige kildene, for Halvs etterkommere blir ikke rost på samme måte som forgjengerne, selv om Halvs sønn Hjør kalles konge.

Hvor kom så dette eventuelle nye dynastiet fra? Ny forskning sier at Harald Hårfagre neppe tilhørte Ynglingeætta i Vestfold. Det pekes på at Harald hadde sin opprinnelige maktbase i Sogn eller i Nord Rogaland/Sunnhordland. Andre har antydet at Ynglingeætta slo seg ned på Avaldsnes før Harald Hårfagres tid, og at Harald Hårfagre hadde en maktbase på Avaldsnes før han gjorde stedet til sitt hovedsete etter slaget i Hafrsfjord. De nye dendrokronologiske undersøkelsene som viser til forbindelsen mellom avaldsneskongene og ynglingætta kan kanskje bringe nye elementer inn i denne diskusjonen.

”OFTE GJEMMER OGSÅ EN SKJULT SANNHET SEG UNDER ET DEKKE AV FABLER….”
Historien endrer seg alt etter som vi får ny kunnskap og nye forskningsmetoder. Det vi i dag kaller «historie» er vår egen tids tolkning av fortiden. Vi kan spekulere over hvem som er gravlagt i Grønhaug og Storhaug, men visshet får vi aldri

Fem bind av islendingen Tormod Torfæus’ norgeshistorie, Historia rerum Norvegicarum, er nå oversatt fra latin til norsk. I de første bindene tar Torfæus for seg hendelser fra «den mørke sagntid», der vi finner kong Augvalds etterkommere i Rogaland, Hordaland (og Agder?). Torfæus lar oss også få innblikk i genealogi og hendelser fra andre steder i landet, slik at vi alle kan få ta del i disse fantastiske historiene.

Derfor, la oss igjen gi de siste ord til Torfæus: For det skal ikke straks holdes for å være usant, det som ikke stemmer overens med skikkene og tidsånden i vårt eget århundre. Ofte gjemmer også en skjult sannhet seg under et dekke av fabler. Og mange ganger blandes åpent det usanne med det sanne. Noen ganger er det en lett jobb å skille dem fra hverandre, andre ganger er det knapt nok mulig selv med stor anstrengelse. (*1)

——-

Dette er en artikkel satt sammen av utdrag fra to artikler jeg har skrevet tidligere:
– ”Den fabelaktige Augvald og hans ætt” (Et hus med mange rom. Vennebok for Bjørn Myhre, AmS 1999)
– ”Torfæus på kong Augvalds grunn”  (Den nordiske histories fader, Karmøyseminaret 2002)

NOTER:
1. ”Historia rerum Norvegicarum” 1711, (første ukast av oversettelsen etter Åslaug Ommundsen)
2 .P. A. Munch: ”Det norske folks Historie” b.1 Christiania, 1852
3. Arnfrid Opedal, ”De glemte skipsgraverne” AmS 1998
4. Odd Nordland: ”Karmsundet og Avaldsnes”, Haugesund museums årshefte, 1950
5. Brian Branston: ”Gods of the North”, 1970
6. Albert A. Joleik ”Soga um Halv”, Oslo 1917.
7. Asgaut Steinnes, ”Utskyld”, i ”Rikssamling og kristendom”, red. A. Holmsen og J. Simonsen
8. Per Hernæs ”Karmøys historie, b. 1, Dreyer, 1997
9. Osebergskipet fra Sørvestlandet. Arkeologi i Nord, 02.03.09 Frans-Arne Stylegar

Annen litteratur
Flateyjarbok, Christiania 1860
Fornaldersogur Nordurlanda, Gudni Jonsson, 1954
Gøtriks saga, Samspråks forlag AB 1990
Halfs saga ok Halfsrekka, v. A. Le Roy Andrews
Fagerskinna v J. Schreiner, Oslo 1972
Kong Olaf Tryggvesøns saga af Odd Munk, Kbh. 1836
Landnámabók, Kbh.1900,
Fortællinger fra Landnamabok, v. Jon Helgason, 1975
Heimskringla, v Finnur Jonsson, Universitetsforlaget. 1966
Norrøne bokverk, Edda Kvede, Ivar Mortensson-Egnund, 1974
Landnåmsboken, v. K. Schei, Thorleif Dahls kulturbibliotek 1997
L. Skadberg; ”Olavskyrkja og kongsgarden på Avaldsnes” 1950
Skjoldungernes saga , v. D. Erlingson og P. Springberg, Det arnamagnæanske inst.
Gammalnorsk ordbok, Det norske samlaget 1958.
Norsk stadnamnleksikon, Samlaget 1997
Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Utbredelse i Christiansands Stift, Dr. P. Hansen, København 1800

Back