Vikingkvinner

Tekst. Marit Synnøve Vea

KJØNNSFORSKJELLER

Det var store forskjeller mellom kvinner og menn i vikingtida. Vikingkvinnene hadde likevel en mye sterkere posisjon enn hva kvinner hadde andre steder i Europa på denne tida.

Kvinnenes arbeid og sosiale posisjon var først og fremst knyttet til familien og gården. Som husfrue og  øverste ansvarlig for husholdet i en familie, hadde hun absolutt mye makt. Symbolet på dette var at hun fikk overlevert nøklene til hus og kister der familiens matforråd og kostbarheter ble oppbevart. Når mange av vikingtidens menn var på reiser, måtte hun også ta beslutninger som normalt lå under mannens ansvarsområde.

Gård og jord var selve fundamentet, også i det maritime vikingsamfunnet. Derfor var ekteskapet først og fremst en politisk og økonomisk avtale mellom familier. (Se Kjærlighet)

Men – kvinner kunne også drive med ting som ikke var knyttet til gårdsdrift og kvinnehåndverk. De kunne være prestinner og håndverkere. De kunne drive med handel og være skalder. Kanskje var de også krigere?

SAGAENS STERKE KVINNER
I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse.

Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden?

KILDER SOM KAN FORTELLE OM VIKINGTIDENS KVINNER:
– Runesteiner
Det krevdes både initiativ og makt for å reise runesteiner. Likevel ser vi at mange runesteiner er reist av eller for kvinner, men færre enn dem som er reist av og for menn.

I Danmark finnes det ca 220 runesteiner. 23 av disse er reist av en kvinne. 11 er reist til minne om en kvinne. I tillegg er det steiner som kvinner har reist sammen med menn.  På runesteinene blir kvinner i de fleste tilfellene berømmet for andre dyder enn menn:  Menn roses for krigerske bedrifter eller lange reiser. Kvinner berømmes for dyktig hushold og andre tradisjonelle kvinnesysler.

På Dynnasteinen lot Gunnvor skrive om sin unge datter Astrid: ”Gunnvor, Thrydriksdatter, gjorde bro til minne om sin datter Astrid. Hun var den dyktigste møy i Hadeland.»
På en annen runestein får Odinisa disse minneordene av sin mann: «Ingen bedre husfrue vil komme til Hassmyra for å se etter gården»
Ramsundberget runestein forteller at: Sigrid gjorde denna bro, Alriks moder Orms dotter, för själen Holmgers Sigröds fader hennes make.»
Runestein på Rimsø: (ca 900) forteller at: Thore, Enrides bror, reiste denne stein etter sin mor. En mors død er det verste som kan hende en sønn.

Vi kjenner også navnet på en kvinne som selv var runerister, Hun het Gunnborga. «Åsmund och Fartegn de reste denna sten efter Torkel, sin fader, på Vattrång. Gunnborga den goda ristade denna sten”.  (Gävleborgs län)

– Kunstneriske uttrykksformer som: 
Ristninger, smykker, billedsteiner, billedtepper etc. kan gi oss et bilde av kvinner og deres liv.

– Utenlandske samtidskilder
Det finnes noen utenlandske samtidsberetninger som beskriver vikingkvinner.  De fleste av dem, både vestlige og østlige, er sjokkerte over den friheten som de skandinaviske kvinnene har.
Mer om dette under  KJÆRLIGHET EKTESKAP)

– Lovverket og tinget
De eldste delene av lovverket ble ikke skrevet ned før på 1000-tallet, men lovverket er konservativt og har elementer som går langt tilbake i tid. Tinget var den lovgivende og dømmende makt.

Alltinget var en gammel institusjon som eksisterte lenge før vikingtid. Det var et slags allmannamøte for et avgrenset område f. eks en bygd. Alle frie menn hadde plikt til å møte på tinget. Kvinner og uføre menn kunne møte hvis de ville. Dette hadde også praktiske årsaker. Spredt bosetting og store avstander gjorde at noen måtte bli hjemme på gården selv om tinget ble satt. Og – gården og husholdet var kvinnenes ansvar.

Etter hvert fikk vi Lagting som gjaldt for et større område. Det ble da upraktisk at så mange skulle reise over store områder, og man valgte representanter, eller «sendemenn».  Dette skjedde trolig i Håkon den godes tid, midt på 900-tallet, og det kan ha vært på denne tida at kvinners «stemmerett» forsvant. Likevel var det slik at en enke kunne ta på seg offentlige verv og møte på Lagtinget i stedet for sin mann.

I henhold til lovverket, hadde skandinaviske kvinner flere rettigheter enn kvinner andre steder i Europa på denne tiden. De hadde likevel ikke de samme rettighetene som menn.

Eks:

–   En konge kunne aksepteres som kongsemne, selv om det bare var kongelige forfedre på mødrenes side.

–   Kvinner kunne arve jord etter sine barn som døde uten etterkommere.

–   En kvinne kunne også arve jord etter sine foreldre, selv om hun bare fikk halvparten så mye som

    brødrene sine. Dette skyldes trolig at kvinnen også fikk en medgift fra foreldrene.

–   Denne medgiften brakte hun med seg inn i ekteskapet. Mannen gav henne en tilsvarende sum i

    morgengave. Begge deler ble kvinnens eiendom ved en eventuell skilsmisse.

Allerede Harald Hårfagres gav lovens strengeste straff for voldtekt. Han satte også ned forbud mot prostitusjon
For hennes skyld beskyttet han straks alles kvinners ære ved å utstede en lov der voldtekt ble straffet med landlysing, eller en bot på seksti merker som opphevet utlegden.  (…)

Harald gav dessuten påbud om at alle fribårne kvinner som hadde arbeidet som prostituerte skulle føres til kongsgården. Han straffet dem med trelldom til de hadde råd til å kjøpe seg fri. For hver av dem kostet det tre merker av samme verdi. Slik kunne de som ville være ærbare, være det. Ingen kunne overskride sømmelighetens grenser uten straff. ” (Historia rerum Norwegicarum)

– Myter og religion
Den norrøne mytologien kryr av kvinner. Det finnes åsynjer, diser, norner, valkyrjer, gygrer og gydjer etc.

Som gydjer kunne kvinner stå for prestevirksomhet på lik linje med menn. Også som volver, en slags kvinnelige sjamaner, var de høyt respekterte. Det var Frøya som lærte trolldoms- og spådomskunsten til gudene. Både menn og kvinner kunne drive med seidmagi, men vanligvis ble disse kunstene utført av kvinner.

– Sagaer og kvad
Sagaene beskriver kvinnene som sterke, stolte, uavhengige og hevngjerrige. I sagaen møter vi også kvinner som egger menn til å ta hevn for å opprettholde familiens ære. Et eksempel er Sigrid Skjalgsdatter som gir spydet Selshevneren til Tore Hund:

«Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke

hevner Asbjørn.»  – Dette spydet kom siden til å gjennombore Olav den hellige.

Men kvinnene selv stod ikke i fare for å miste livet på grunn av spørsmål om ære. Tvert imot; en mann som la hånd på en kvinne hadde tapt sin ære og brakt skam over sin slekt.

Noen ganger hendte det også at kvinnene hevner seg selv, slik som i historien om Hallgerd og Gunnar fra Lidarende i Njålssaga:
Fiender har omringet gården. Gunnar klarer å holde dem fra livet med buen sin, men så brister buestrengen. Gunnar ber om å få to lokker fra Halgerds hode for å lage en ny buestreng.  Hun minner ham da på at han en gang gav henne en lusing, og nekter å gi ham noe av håret sitt. Gunnar aksepterer dette, og dermed blir han drept.

– Arkeologi
Det arkeologiske materialet har flere mannsgraver enn kvinnegraver. Kvinnegravene kan imidlertid være like store og like rikt utstyrte som mannsgravene, men gravgavene er ulike. Kvinnegravene har utstyr beregnet på kvinnelige sysler. I stedet for verktøy, våpen og jakthunder, fikk kvinnene med seg husholdningsredskaper, tekstilredskaper, smykker og skjødehunder på reisen til det neste livet.

Og den rikeste graven vi kjenner fra vikingtiden tilhører en kvinne: Osebergdronningen

KVINNER I DET ARKEOLOGISKE MATERIALET
Sagaen har få opplysninger om den tidligste delen av vikingtida. Her er gravene vår beste kilde til kunnskap om kjønnsroller. De døde får nemlig med seg gravgaver som kan indikere hva han eller hun drev på med mens de levde. Vi må likevel se i øynene at også arkeologien kan gi oss et bilde som ikke stemmer med virkeligheten:

–  Vanligvis bruker vi gjenstandene som finnes i en grav til å bestemme om den døde er en mann

   eller kvinne. Dette kalles arkeologisk kjønnsbestemmelse. 

–  Bare noen få personer med høy status ble begravd med rike gravgaver i store gravhauger. 

   Dette gjør at vi vet lite om livet til vanlige folk.

–  Hvis vi da finner rike kvinnegraver, bør dette være en sterk indikasjon på at denne kvinnen hadde en

   høy posisjon i samfunnet. (Se: Frans-Arne Stylegar: Grav  og slektskap i Jernalderen ).

La oss se litt på hva arkeologien kan si oss om utviklingen av kvinnenes status:

– Yngre romertid og folkevandringstid (200 – 500 AD):
Gravmaterialet fra disse århundrene før vikingtiden gir en indikasjon på at vi flere steder i Skandinavia har flere og rikere kvinnegraver enn mannsgraver.

Mannsgravene: Kvaliteten på gravgavene ser ut til å bli lavere jo eldre mannen er.

Kvinnegravene: De rikeste gravene tilhører kvinner som er mellom 50 – 60 år. Dette kan indikere at kvinnenes status øker med alderen..
I jernalderen, også i vikingtid, ble unge jenter gitt bort som gaver for å stadfeste allianser mellom familier. Den mest kostbare gaven en høvding kunne gi bort, var sin egen datter.

Men – når vi ser at de rikeste gravene tilhører godt voksne kvinner, er dette en sterk indikasjon på at disse kvinnene må ha hatt et annet fundament for sin status og makt enn det å bare være en verdifull «gave».

– Vikingtida

Første del av vikingtida: Det ser ut som det er like mange kvinnegraver som mannsgraver.

Midt i vikingtida: Bare hver 4de grav kan med sikkerhet sies å tilhøre en kvinne.

Ut fra dette virker det som kvinnene fra midten av vikingtida måtte ha en høyere status enn menn for å få den type gravlegging som viser igjen i det arkeologiske materialet. Dette kan indikere at kvinner i løpet av vikingtida generelt fikk en lavere status enn de hadde hatt tidligere.

Andre mener at dette kan skyldes endrede moter; det kan være at skålspennene som man normalt bruker for å bestemme kvinnegraver, gradvis gikk av mote utover på 900-tallet. Noen har også foreslått at brannbegravelser på denne tida kan ha blitt mer vanlige for menn enn for kvinner.

(I siste del av vikingtida ble folk ikke hauglagt med gravgaver fordi kristendommen var innført. )

– Arkeologisk kjønnsbestemmelse
Bestemmelse av kjønn blir vanligvis gjort gjennom de gravgaver som den døde har fått med seg, blant annet fordi det ofte er få eller ingen skjelettrester igjen i gravene.

Dobbeltgrav fra Gerdrup; Danmark (1981). Til venstre, en mann som ligger med sammenbundne hender og føtter. Han er trolig en mannlig slave som ble ofret. Til høyre ligger en kvinne gravlagt med spyd og kniv. (Christensen & Bennike 1983)

Graver tolket som mannsgraver: De som inneholder f.eks våpen, rideutstyr, smedutstyr, ringspenner.

Graver tolket som kvinnegraver: De som inneholder, f.eks. skålspenner, brosjer, halsbånd med mange perler, nøkler

Graver som tolkes som en dobbelbegravelse med mann og kvinne: De som inneholder både «kvinnelige» og «mannlige» gjenstander.

I Skandinavia er det funnet mange graver som inneholder både mannlige og kvinnelige gjenstander, blant annet skålspenner sammen med våpen. Slike graver blir normalt tolket som å være en dobbelbegravelse der en mann og en kvinne er gravlagt sammen.

Men hva om en kvinne døde og ble gravlagt med våpen for ca 1100 år siden? Hvis vi fant graven hennes, ville hun antakelig blitt klassifisert som mann.

– Å krysse kjønnsgrensene?
Men noen ganger finner vi graver som tvinger oss til å revurdere vår ideer om kjønnsrollene i vikingtida. Noen ganger viser det arkeologiske materialet at både menn og kvinner kunne krysse kjønnsgrensene.

– DNA undersøkelser av skjeletter
Ved å foreta osteologiske undersøkelser (DNA analyser) på gravmaterialet i stedet for å kjønnsbestemme gravene ut fra gjenstander, har forskerne identifisert:

– mannsskjeletter med kvinnelige gravgaver

– kvinneskjeletter med mannlige gravgaver

Det er til og med funnet menn gravlagt i kvinneklær. Hvorfor? Var de transvestitter? Var de sjamaner? Vi vet ikke. (Se: Tina Lauritzen og Ole Thirup Kastholm: Transvestite Vikings?

KVINNER I MANNSDOMINERTE YRKER
Kildene kan også fortelle om kvinner som brøt kjønnsbarrierer og drev med «utypiske kvinneyrker».

Kvinner som reiser og driver handel

– Sagaen
Sagaen forteller at kvinner kunne være med på vikingferder. Den mest beryktede av disse langveisfarende kvinnene var Frøydis, Eirik den Rødes datter. Hun tok initiativ til en av vinlandsferdene. Da noen innfødte skrælinger angrep nybyggerfamiliene, flyktet vikingene, inkludert mennene. Men Frøydis, som var gravid, blottet brystene, kvesset sverdet mot brystkassen og satte i et krigshyl. Angriperne ble så skremte at de flyktet.

Et annet eksempel er  landnåmskvinnen Aud den djuptenkte. På lik linje med menn ledet hun en ekspedisjon og fant land på Island, og på samme måte som menn ga hun land til sine følgesmenn. Hun ter seg på alle vis som slektens overhode.

– Runesteiner
En runeinnskrift på en steinhelle ved Ryssgraven i Sverige forteller at: «Ingerun, Hårds dotter, lät rista runorna efter sig själv. Hon ville fara österut och ut till Jerusalem. Fot ristade runorna.»

Steinhellen ved Ryssgraven ble ødelagt ca 1850 da det ble laget en vei i området, men det ble heldigvis laget en tegning før ødeleggelsen fant sted.

– Arkeologien
Det arkeologiske materialet viser at kvinner reiste så langt som til Grønland og Russland. Vanligvis bruker vi å si at disse kvinnene ble med sine menn på vikingferdene, selv om sagaen forteller om kvinner som selv tok initiativ til lange reiser.

Et keltisk relikvieskrin, funnet i Norge, (nå i Københavns Museum), har en runeinnskrift som forteller at: Ranuaik a kistu (Ranveig eier skrinet).

Runeinnskriften nevner ingen mann. Likevel er den vanlige tolkningen at en reisende viking har brakt skrinet med til sin kone hjemme i Norge. Men kanskje Ranveig selv hadde vært på Isle of Man og fått tak i skrinet?

I Skandinavia er det funnet kvinnegraver med skålvekter og lodd.  Slike vekter ble brukt til å veie verdifullt metall og krydder. Kvinnene i disse gravene var trolig «handelsmenn».

KVINNER SOM KRIGERE
Kvinner som slåss blir i den norrøne litteraturen betegnet som valkyrjer eller skjoldmøyer.

– Noen var himmelske vesener, slik som valkyrjene i Valhal.
– Andre var halvt himmelske, halv jordiske, dvs jordiske kvinner med overnaturlige krefter.

  Vi møter dem ofte i heltekvad og i fornsagaer.
– Atter andre var jordiske kvinner som kledde seg i mannsklær og slåss som menn.

Ordene valkyrjer og skjoldmøyer blir ofte brukt om hverandre, også i den norrøne litteraturen, men opprinnelig må de ha betegnet en forskjell.

Valkyrjer ble trolig opprinnelig brukt om guddommelige stridskvinner, eller helst de valkyrjene Odin sendte til slagmarken for å hente de falne. (Du hører aldri at Odins valkyrjer virkelig slåss). Ordet Valkyrje betyr «den som velger de falne» (GN valkyrja, av ordet valr (de falne) and GN kjosa (velge ut)

Skjoldmøyer kan ha blitt brukt om jordiske, kvinnelige krigere. Ordet Skjoldmøy betyr rett og slett «kvinne med skjold/kvinne som kriger» (GN skjaldmær, av skjald (skjold) og mær (møy)

Kjærlighetsgudinnen Frøya ble sett på som den fremste av valkyrjene. Hun kom til slagmarken i en vogn trukket av katter. Her valgte hun ut halvparten av dem som hadde falt i strid og tok dem med hjem til Folkvang. Den andre halvparten, de som Frøya ikke ville ha, fikk plass hos Odin i Valhall.

– Skjoldmøyer – diktning eller virkelighet?
Valkyrjer og skjoldmøyer var ganske visst en del av vikingtidas mentale univers; vi møter dem både i litteraturen og i kunsten. Men har disse kvinnelige krigerne eksistert i virkeligheten?

I dag sier vi vanligvis at skjoldmøyar, så vel som valkyrjer, bare er mytiske figurer, og at vi heller burde stille spørsmålet: Hvorfor oppstod myten om disse kvinnelige krigerne?

Selv om vi ikke liker tanken på den skandinaviske «krigerkvinnen», så må vi ta inn over oss at det ikke er så mange hundreår som skiller vikingtida og folkevandringene, da germanske stammer streifet omkring med barn og kvinner som (ufrivillige) deltakere i kamper både mot romere og mot hverandre. Vi skal derfor ikke helt se bort fra at det også i vikingtida var enkelte kvinner som var «skjoldmøyer».

– Kvinnelige krigere i litteraturen ·
Sagaer og skaldekvad forteller fargerike historier om kvinnelige krigere. En av dem er Sigrdrifa. Navnet betyr  «den som gir seier». Hun opptrer i sagnkrinsen omkring Sigurd Favnesbane, og kalles noen steder også Brynhild.

– Sigrdrifamál
Kvadet Sigrdrifamal forteller om valkyrjen Sigrdrifa. Valkyrjer hadde makt til å avgjøre hvem som skulle vinne et slag, og Sigrdrifa hadde, mot Odins ønske, gitt seier til en ung høvding. Odin straffet henne til evig søvn oppe i Hindarfjell.

Sigurd Favnesbane rir opp til dette fjellet. Han ser et merkelig lys som når helt opp til himmelen. Når han nærmer seg, kan han se et tårn av skjold, og inne i denne «skjoldborgen» ligger en sovende mann, omgitt av sine våpen. Sigurd fjerner hjelmen og ser at krigeren ikke er en mann, men en kvinne kledd i en ringbrynje som synes å ha grodd fast i huden. Sigurd kutter opp ringbrynja med sverdet sitt, og Sigrdrifa våkner.

Sigurd ber henne fortelle hva han skal gjøre for å bli klok. Sigrdrifa starter med å be. Dette er den eneste bønnen som er overlevert oss fra forhistorisk tid. Og det er slett ikke en brønn man ville forvente å høre fra en kriger:

Heil vere Dag,
heile Dags søner,
heil Natt med nærskylde
Med milde augo
på oss de skode
signe oss sitjande her!

 

Heile æser,
heile åsynjur
heil deg heilage jord,
mål og mannvit
vere meg og deg gjevi
og lækjande hender i livet. (Fra Sifrdrifamál)

Deretter tar Sigrdrifa et horn og gir han minnedrikken. Hun forteller om magien i runene, og om hvilke egenskaper en helt må ha.  Også disse er av åndelig og intellektuell art; klokskap,veltalenhet, dikterevne, evne til å helbrede og lege sykdom. (Se Sigrdrifamal)

– Saxo, dansk historieskriver, skriver slik om skjoldmøyer:

Der gaves i fordums Dage blandt Danskerne Kvinder, som omdannede deres kvindelige Skjønhed til mandigt Væsen og anvendte næsten al deres Tid paa krigerske Idrætter, for at deres Tapperhed ikke skulle sløves ved Yppigheds Smitte.

 

De hadede nemlig al Slags vellystig Levemaade og hærdede stadig Legeme og Sjæl ved Udholdenhed og Anstrængelse, og idet de gav Afkald paa al kvindelig Svagheds Blødagtighed, tvang de Kvindesjælen til at lægge sig efter mandlig Grumhed og lagde saa ivrig Vind paa Krigsvæsenet, at man kunde fristes til at tro, de ikke længer var Kvinder.

 

Det var især saadanne, som havde stærke Sjæle eller udmærkede sig ved slanke, høje Legemer, der plejede at slaa ind paa det Liv. Som om de glemte de Kaar, de var fødte i, og foretrak Barskhed for kjælne Ord, bød de kamp i Steden for Kjærtegn, tørstede efter Blod og ikke efter Kys, lagde sig hellere efter Krigens end efter Kjærlighedens Idrætter og krystede Spyd i de Hænder, de burde have brugt ved Væven, tænkte ikke paa Brudesengen, men paa Døden, og angreb med hvasse Vaaben de Mænd, som de kunde have frydet med deres Skjønhed. (Saxo Grammaticus, Danmarks Krønike, circa 1200 e. Kr)

– Utenlandske beretninger om kvinnelige krigere
Der finnes utenlandske samtidskilder som forteller om kvinnelige skandinaviske krigere.

«The Red Maiden» som angrep Irland
En irsk krønike, The war of the Irish with the foreigners, fra 1100-tallet, forteller om en kvinnelig kriger som ble kalt The Red Maiden.  Boka gir en liste over vikingflåter som angrep Munster på 900-tallet. Den siste av disse flåtene ble ledet av The Red Maiden.

– Kvinnelige krigere blant vikingene som angrep Byzantine i Bulgaria 971
En gresk historiker (Johannes Skylitze ) fra siste del av 1000-tallet, forteller at den skandinaviske herskeren i Kiev angrep Byzantine i 971 hvor han led nederlag. Seierherrene ble forskrekket da de så bevæpnede kvinner blant de falne vikingene.

– Kvinnelige krigere i kunsten
Oseberg teppet som ble funnet sammen med Osebergskipet er en visuell fortelling om en religiøs prosesjon. Mange av figurene, også kvinner, bærer spyd. Hvorfor? Er de kvinnelige krigere?

Et annet eksempel er en ridende kvinne med spyd på en av pilarene i Urnes stavkirke. Et tredje er en liten figur av en kvinne med sverd og skjold som ble funnet i Danmark i desember 2012. Hun er blitt tolket som valkyrie.

– Kvinnelige krigere i arkeologien
Det hender av vi finner enkelte våpen gravlagt sammen med kvinner. Dette kan ha andre årsaker enn at kvinnene var krigere. Men noen få graver kan vanskelig forklares på annen måte.

– Skjoldmøya fra Aunvoll i Nord Trøndelag
En av dem er den såkalte skjoldmøya fra Aune eller Aunvoll, Nord Trøndelag. Graven ble funnet av en bonde som skulle dyrke opp nytt land. Den inneholdt skjelettet av en ung kvinne, ca 20 år gammel. Hun var gravlagt med komplett utstyr for en viking kriger:

– et sverd

– en øks

– to spyd

– pilespisser

– fragmentet av et skjold

(Se Lars F. Stenvik. Trøndelags Historie, bind 1.  2005)

– Den vesle skjoldmøya fra Solør i Hedmark
En annen grav ble funnet på gården Nordre Kjølen, Åsnes, Solør i  1900. Den er datert til 900-tallet. Graven innehold skjelettet av en ung kvinne, 18 – 20 år gammel. Hun var spinkelt bygd, med et lite kranium, og  var ikke høyere enn 1.55 m.

Denne vesle kvinnen var gravlagt med et komplett krigerutstyr:

– et toegget sverd

– en øks – et spyd

The ride of the Valkyries (Maleri William T. Maud, 1890)

– 5 pilespisser

– et skjold

– skjelettet av en hest

– bissel

– noen andre redskaper

(Se Per Hernæs. Nickolay, Arkeologisk tidsskrift, Uio. C 22541 a-g)

Hvorfor hadde disse kvinnen fått så mange våpen med seg på reisen til den neste verden?  Den mest nærliggende forklaringen er at de var kvinnelige krigere.

Eller:  Kan det være at våpnene symboliserte noe, kanskje makt? Ble kvinnene ofret? Kan det være at disse kvinnene deltok i kampene som seidkvinner? Litterære kilder forteller at magi av og til ble brukt på slagmarken.

Se:
Viking warrior women? Reassessing Birka chamber grave Bj.581
A female Viking warrior confirmed by genomics

VOLVA – SPÅKVINNE OG MAGIKER
Ei volve var en slags høgt respektert prestinne, eller en kvinnelig sjaman som brukte seid for å se inn i fortid og framtid. Hun var et bindeledd mellom guder og mennesker. Noen ganger visste volva mer enn gudene.  I det kjente diktet Volusspå – volvens spådom –  hører vi at Odin går til volva for å få lære om fortid og framtid.

Selve ordet kommer av volr = (magisk) stav.  Vi kan  oversette volve til stavbærersken.

– Kraften i seid
Der var ulike typer  magi:  seiðr, galdr,  vardlokk, gandr, útiseta, fjölkyngi, fróðleikr, trolldómr, gerningar, ljóð,  taufr …

Det er først og fremst seiðr, i tillegg til  galdr og  vardlokk vi hører om i forbindelse med volvene. I mytologien hører vi at det var Frøya som lærte æsene trolldom- og spådomskunst. Både menn og kvinner kunne bruke seid, men seid ble først og fremst sett på som en kvinnelig egenskap.

Tacitus (ca 100 e. Kr.) sier at «Germanerne tror det er noe hellig ved kvinnene, noe synsk».

I kvadet «Oddrun gråten» hører vi  galdr (sang) blir brukt til hjelp ved en barnefødsel. Borgny skal ha barn med sin hemmelige elsker Vilmund. Fødselen blir vanskelig, og venninna  Oddrun kommer til for å galdre. Da blir barna født.

(..)

Ved knea til møya

mildt ho seg sette.                               

Rikt gol Oddrun,

ramt gol Oddrun,

beiske galdrar

for Borgny ho kvad.

 

Gut og jente

vart då fødde;

to blide barn

fekk banen til Høgne

– Seidmenn
I Olav Tryggvasons saga hører vi at et fullastet skip med seidmenn kom inn til Avaldsnes for å kaste trolldom over kongen. Han fanget seidmennene og lot dem binde på Skrattaskjær der de druknet.

Menn som brukte seid  måtte på sett og vis krysse kjønnsbarrieren på en måte som ikke alltid var sosialt og moralsk akseptert. De ble kalt “argr”, homoseksuelle. Også Odin krysset denne  kjønnsbarrieren og kledte seg som ei kvinne når han brukte den magien kalt seid. I Lokasenna hører vi blant annet at Loke spotter Odin ved å si at han kledde seg som ei kvinne og dreiv med seiding som ei volve.

«Seiding dei sagde

på Samsøy dreiv du,

trolla på volve-vis;

i trollkjering-hâm

yver heimen du fór

kjering-gjerd kallar eg slikt.»

 (Se: Brit Solli 2002: «Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid», Oslo)

– Den mektige volva kjent fra sagaer, kvad og myter.
De som drev med seid kunne se alt som var gjemt i fortid og framtid. De hadde også makt over liv og død. De var høyt respekterte, men også fryktet.

I sin magiker gjerning  kunne volva bruke trommer og ulike typer av magiske sanger,  slik som galdr og vardlokk. Hun kunne også bruke urter for å sette seg i transe. Den best kjente beskrivelsen av ei slik volve er av Torbjørg i Eirik Raudes saga. Der bruker hun blant annet sanger i et magisk rituale for å  få slutt på hungersnøden som herjer Grønland.

– Volva i arkeologien.

Inntil de siste tiårene har vi sett lite til volva i det arkeologiske materialet, kanskje fordi vi ikke visste hva vi skulle se etter?  Blant gjenstandene man nå mener karakteriserer ei volve, er framfor alt staven, som noen ganger er av jern.

Der er kjent ca. 40 graver med staver I Skandinavia, de fleste av disse finnes i rike graver som viser at volva må ha tilhørt det høyeste sosiale nivået i samfunnet.

Andre gjenstander som er brukt til å identifisere ei volvegrav er:  Stol, fjær, amuletter, urter, vogner, «mannlige» objekter som våpen, og andre merkelige gjenstander – kanskje også hester og hunder.

– Oseberg. Grav for dronning eller volve?
Oseberg begravelsen er den rikeste av alle begravelser fra vikingtiden. Den er datert til 834 e.Kr.  To kvinner ble gravlagt i Osebergskipet.

I 2008 viste DNA resultater og røntgen studier at den eldste av de to kvinnene var rundt 70 – 80 år gammel. Hun er blitt kalt Oseberg dronningen, folk har trodd at hun var bestemor til Harald Hårfagre. Ny forskning støtter ikke denne teorien. Hun er for gammel. Hun hadde også en hormonell sykdom som ga henne et maskulint utseende. Det er lite sannsynlig at hun kunne ha født et barn.

Den yngste av dem var ca 50 år gammel da hun døde. Det har vært spekulert i om hun var av en lavere klasse enn den eldre kvinnen, og at hun kanskje var en ofret slave. Ny undersøkelse viser at hun døde av naturlige årsaker. Det er ingen indikasjoner på at hun var av en lavere klasse enn den eldste kvinnen. (Se Osebergdronningen døde av kreft)

En storslått begravelse som den i Oseberg vil automatisk gi inntrykk av kongelighet. På den annen side kan de mystiske omstendighetene omkring begravelsesmetodene tyde på at en, eller begge, kvinnene var volver.

– Indikasjoner på volve begravelse i Oseberg
Begravelsen inneholdt  kanskje det mest karakteristiske volve symbolet;  en stav – (eller var dette en neverlur?)
Blant gravgavene var også:
Et vakkert utskåret vogn. Vi vet at slike vogner ble brukt til religiøse prosesjoner.
En billedvev som ga en figurativ beskrivelse av en religiøs prosesjon
Fire dyrehodestolper og en rangle. Det er mulig at disse gjenstandene ble brukt i religiøse prosesjoner
En stol
Fjær fra en pute
Frø av cannabis

KVINNEN SOM SKALD
Hvis det i vikingtida vikelig fantes noen få kvinner som var skjoldmøyer, så skulle man forvente at det fantes mange ”skald-møyer” eller kvinnelige poeter.  Men det er ikke tilfelle. Mellom de ca 250 skaldene vi kjenner navnet på, så er det bare 4 kvinner som blir kalt skalder i sagaen.  (Gunnhild kongsmor, Hild Rolfsdatter, Jorunn Skaldmøy, Steingunn).

(Se Judith Jesch, Women in the Viking Age,  Woodbridge, Boydell, 1991)

Vår samtid ser nok på det å lage poesi som en passende” feminin aktivitet”, men det virker som vikingtidenes mennesker så på skaldskap som en maskulin ferdighet, kanskje fordi det var overguden Odin som lærte menneskene å dikte?

En annen årsak kan være at skaldene ikke bare var poeter. De fungerte også som historikere, PR- agenter og journalister. Noen av dem var krigere, så vel som skalder, og de befant seg midt inne i de dramatiske begivenhetene de senere laget kvad om.

Og om det hadde vært flere kvinnelige skalder og sagaskrivere, – så hadde vi kanskje hatt et mer nyansert bilde av vikingtidas kvinner.

Back