Kjærlighet og ekteskap

Hagbard og Signe.  Deres kjærlighet er fordbudt fordi familiene deres ligger i strid. De velger derfor å gå i døden sammen. (Ill. J.W. Wallander 1861)

«Hagbard og Signe».
Deres kjærlighet er forbudt. De kan ikke få hverande fordi familiene ligger i strid. Hagbard og Signe velger derfor å gå i døden sammen. (Ill. J.W. Wallander 1861)

Tekst Marit Synnøve Vea

EKTESKAPET – EN POLITISK OG ØKONOMISK AVTALE MELLOM FAMILIER
Ekteskap var, i alle fall blant de velstående, en familieaffære.  Ekteskap skulle skape bånd og allianser. Motivene kunne være praktiske, økonomiske eller politiske. Kjærlighet hadde lite med saken å gjøre.

TVANGSGIFTE VAR SJELDENT
Lovene krevde ikke kvinnens samtykke når ekteskap skulle inngås, men sagaene forteller at det var vanlig praksis at fedrene rådførte seg med sine døtre. Hvis vi skal tro sagaene, så endte det vanligvis med skilsmisse eller med at ektemannen døde, hvis en kvinne ble tvunget inn i et ekteskap.

EKTESKAP
Ekteskapsinngåelsen hadde to faser: Festemål og bryllup. Vi vet mer om festemålet enn om selve bryllupet, fordi det var da de rettslig bindende avtalene ble inngått.

Festemål: (Å feste bort vil si å avtale ekteskap mellom to parter). Festemålet kan sammenlignes med nyere tids forlovelse, men det var en rettslig bindende avtale mellom to familier.  Festermålet var derfor på mange måter viktigere enn bryllupet.

Bryllup: (GN brúdlaup) = (å løpe hjem med bruden ). Bryllupet var en fest som varte i mange dager, der slekt og venner feiret effektueringen eller bekreftelsen på festemålet. Under bryllupet ble festemann og festemøy ført til et felles leie, og skulle for første gang (offisielt) dele seng.

BRYLLUPSRITUALER
Vi vet lite om selve bryllupsritualene, men kan få noen indikasjoner fra mytene og fra etterreformatoriske ritual som kan være videreført fra norrøn tid.

Gullbrakteat som trolig viser ekteskapet mellom Frøy og Gerd. (Funnet på Jæren). Slike braktater finnes ofte under de takbærende stolpene i langhus, kanskje lagt ned som offer for å beskytte hus og folk. /Foto AmS)

Gullgubbe som trolig viser ekteskapet mellom Frøy og Gerd. (Funnet på Jæren). Slike små gullgubber finnes ofte under de takbærende stolpene i langhus, kanskje lagt ned som offer for å beskytte hus og folk. (Foto AmS)

På gullgubbene med kjærlighetspar ser vi at disse er avbildet med ring og stav eller kvist. I myten om Gerd og Frøy hører vi at Skirne har med seg epler og ringen Draupne for å lokke jotundattera til å si ja til Frøys ekteskapstilbud. Han har også med seg en stav som er risset med runer. Vi kan tenke oss at en stav (kanskje risset med lykkebringende runer)  eller en kvist (kanskje av bjørk som symboliserte fruktbarhet), hørte med i et vielsesrituale. Det samme gjorde trolig epler som var fruktbarhetssymbol og en ring som symboliserte fødsel, død og ny fødsel.

Fra etterreformatorisk tid finner vi omtale av bryllupsformular som virker alderdommelige: «Han ektar deg til heder og til husfrue og til den halve seng, til lås og nyklar, …..under eit bolster og eit laken». Kanskje går disse ordene langt tilbake i tid.

Selve ordet bryllup/brudlaup gir indikasjoner på at bryllupsgjestene var med når brud og brudgom skulle føres til sengs. Slik var det lenge i de norske bygdene. Der var høydepunktet under bryllupsfesten når gjestene med spillemann, trommeslager, brudekoner og brudesvenn fulgte brud og brudgom til sengs der brudeparet la seg «under ett bolster og på ett laken».

Før brudgommen gikk ut av stua, skulle han slå tre harde hogg med sverdet sitt i en bjelke («brurehogg»). På veg mot brudekammeret bar gjestene fakler eller brurelys. Når brudesvennen gikk gjennom døra til brudekammeret, skulle han slå den igjen tre ganger med all sin kraft. Dette ble kalt «bruresmellen», –  men ingen vet hvorfor.

Bryllupsdrakt
Det er ingen ting som tyder på at brud og brudgom hadde spesielle bryllupsklær utover det at de nok var kledd i sin beste stas. Unntaket kan være at bruden bar «brurelin».

Tor blir kledd opp som brud. ( Illustrasjon av Carl Larsson)

Tor blir kledd opp som brud med brudelin for å gifte seg med Trym –  som tror han skal ekte Frøya. Dette er noe Tor må gjennomlide for å få tilbake hammeren Mjølne (Illustrasjon av Carl Larsson)

I Trymskvida hører vi at Tor får på seg finklær og brudelin før han forkledd som Frøya drar til Tryms gård for å «gifte seg» med jotnen. Når de sitter ved bordet for å drikke bryllup, letter Trym på sløret for å kysse «bruden»  Vi kan anta at brudelinet dekket ansiktet. Hvis ikke hadde nok jotnen oppdaget at bruden både var feil person og av feil kjønn.

Batt dei um Tor då
brure linet
og det bjarte
brisinga-menet,
lèt dei um honom
lyklar ringle
og kvendeklæde
um kne falle,
sette på brjostet
breie steinar,
og hagleg batt dei
hovud-toppen.
(…)

Han letta på linet,
var lysta te kysse,
men undan han stokk

Harald frir til Gyda. Gyda nekter å gifte seg med Harald Hårfagre før han har samlet Norge til ett rike. (Maleri av  Knut Bergslien, 827-1908

Harald frir til Gyda. Gyda nekter å gifte seg med Harald Hårfagre før han har samlet Norge til ett rike. (Maleri av Knut Bergslien, 827-1908

endelangt i salen.
«Kvi er så illkvasse
augo på Frøya?
Eld meg tykkjest
or augo loga!»

SKILSMISSE OG KVINNERS FRIHET
Når en kvinne giftet seg, brakte hun en medgift med seg inn i ekteskapet. Mannen gav henne en tilsvarende sum i morgen gave. Begge deler ble kvinnens eiendom ved en eventuell skilsmisse.I sagaene møter vi kvinner som har vært gift og skilt mange ganger.

En arabisk utsending, At –Tartuschi, som besøkte Hedeby rundt 970 er forundret over hvor stor frihet skandinaviske kvinner har. Han sier at: » Retten til skilsmisse tilkommer kvinnene. De skiller seg når de har lyst til det».

Od forlater enda en gang Frøya for å legge ut på vandring. Og mens Frøya lengter, gråter hun tårer av gull. (Wikimedia Commons)

Od forlater enda en gang Frøya for å legge ut på vandring. Og mens Frøya lengter, gråter hun tårer av gull. (Ill. Wikimedia Commons)

En arabisk dikter Al Ghazal (emirens sendemann til keiseren i Konstantinopel) skriver at han var med et skip som seilte mot nord ifølge med et vikingskip. De skulle til «hedningenes konge på en stor ø i oseanet». (Det er gjettet på en norsk nybygd i Irland, på Danmark og på Norge. «Staselig kledd, og i en hall fylt med kostbarheter og våpen»  tok hedningenes konge imot Al Ghazal.

Al Ghazal forteller at han ofte var gjest hos hedningkongens hustru og førte lange samtaler med henne – ved hjelp av tolk. Al Ghazal fortalte dronningen om landene langt i syd og om Muhammeds folk og dets historie. Som takk for gjestens fortellinger, sendte hun gaver til ham, gode retter, klær og parfymer. Dikteren nevnte at han var redd for at det ville sladder siden de to tilbrakte så mye tid samen. Da trøstet hun ham med noen ord om friheten nordfolkets kvinner hadde: Hun sa blant annet :

«Det er ikke sedvane hos oss å være skinnsyk»  og
– «Hos oss kan en kvinne forlate sin mann om hun ikke synes om ham lenger»

KJÆRLIGHET I VIKINGTIDA
Kjærlighet spilte liten rolle når det skulle inngås ekteskapsavtaler. Likevel fant folk kjærligheten – både i og utenfor ekteskapet. Både sagaer, kvad og myter er fulle av lidenskapelige kjærlighetshistorier. Dette gjenspeiles også i den norrøne religionen. I myter og gamle kvad finnes det indikasjoner på at de som hadde elsket høyt, kunne gjenfødes.

Helge tar farvell med Sigrun før han drar tilbake til Valhall. Helge og Sigrun gjendfødes senere som Helge Haddingjaskate og Kåra Halvdansdotter.   (Maelri av Ernest Wallcousins, 1883)

Helge tar farvell med Sigrun før han drar tilbake til Valhall. Helge og Sigrun gjendfødes senere som Helge Haddingjaskate og Kåra Halvdansdotter. (Maleri av Ernest Wallcousins, 1883)

Helge Hundingsbane og Sigrun
I kvadet om Helge Hundingsbane må Helge kjempe mot Sigruns ætt for å få henne, fordi hun er lovet bort til en annen. Det blir fortalt at Sigrun hadde vært valkyrje. Hun hadde hjulpet Helge med å felle Hunding. Etterpå  «red Hognes datter Signe ned gjennom luften til Helge, grep den unge kongens hånd, kysset han og vakte hans kjærlighet».

Hun fortalte at hun allerede lenge hadde elsket ham, og at hun hadde fulgt ham og hjulpet ham sammen med andre valkyrjer. Sigrun forbanner sin bror Dag fordi han drepte Helge. Etter at Sigurd er død, kaster Sigrun opp en stor haug over ham. Der går hun og sørger hver dag. En dag viser Helge seg for henne, og hun får ligge på armen hans inne i gravhaugen. Om morgenen ber Helge henne slutte å sørge, for tårene hennes lar ham ikke få fred i graven, så må Helge ri videre til Valhall. Sigrun forstår at hun aldri kommer til å se ham igjen. Kort etter dør Sigrun av sorg.

Det blir fortalt at både Helge og Sigrun også skal ha vært sammen i et tidligere liv, de het da Helge Hjorvardson og Svåva. Siden blir Helge og Sigrun født på ny enda en gang, nå som Helge Haddingjaskate og Kåra Halvdansdotter.

«Oddrun gråten»
Kong Atle nekter sin søster Oddrun å gifte seg med den mannen hun vil ha. «Då makta me ikkje å tvinge vår elskov» sier Oddrun. » Eg gøymde hovudet mitt ved heltens bryst». En venninne laster henne for dette ,og seier at slikt ville aldri hun gjort. Men det kommer en tid da også venninnen forelsker seg og gjør akkurat det same.

Gerd og Frøy
Også gudene kunne bli forelsket:

Fruktbarhetsguden Frøy sitter en dag og ser utover hele verden. Da ser han nordover den vakreste kvinne han noensinne har sett. Det er Gerd, datter til jotnen Gyme. Når Gerd løfter sine hvite armer, glitrer nordlyset over himmelen.

Svipdagr og Menglöð. Svipdag får hjelp av sin døde mor, volva Groa, for å kunne gjenforenes med Menglød. (W.G. Collingwood, 1908.)

Svipdagr og Menglöð. Svipdag får hjelp av sin døde mor, volva Groa, for å kunne gjenforenes med Menglød. (W.G. Collingwood, 1908.)

Frøy blir så forelsket at han verken kan snakke, sove eller spise. Han blir fylt av sorg, og han ville dø hvis han ikke får henne. Vennen Skirne blir derfor sendt for å fri til Gerd for Frøy, og etter mange viderverdigheter får han omsider hennes ja-ord. Avtalen er at Gerd skal komme etter ni netter. Mens Frøy venter, klager han slik:

Lang er ei natt
lengre er to
Kos kan tre eg trøytte?
Ofte ein månad
mindre tottest
enn denne brurelause brurenatt.

KJÆRLIGHET I EKTESKAPET
Selvsagt var det noen som var forelsket før de giftet seg. Andre lærte å elske hverandre. 

Harald Hårfagre og Snøfrid
Harald Hårfagre ble overmåte forelsket i finnejenta Snøfrid Svåsedotter. Deres tippolderbarn var Harald Hardråde.

Fornsagamotiv (Maleri av P.N. Aarbo . Wikimedia Commons).

Fornsagamotiv (Maleri av P.N. Arbo . Wikimedia Commons).

«Kongen festet Snøfrid og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra allting, riket og alt det han burde se etter der. Så døde Snøfrid, men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det tre år, han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal» (Harald Hårfagres saga).

Njál og Bergtora
I Njåls saga møter vi Njál og Bergþóra. Fiender har satt fyr på gården deres, men tilbyr Bergþóra fritt leide ut av det brennende huset. Hun foretrekker likevel å bli værende hos sin mann. Hun sier: «Eg blei gjeven til Njál då eg var ung, og det har eg lova han, at me to skal dela den same lagnaden.»

DEN FARLIGE KJÆRLIGHETEN
Etter loven var det forbudt å dikte kjærlighetsdikt eller mannsongr om en kvinne. En skald kunne risikere både dødsstraff og å bli lyst fredløs for et slikt dikt. Dette kunne blant annet skyldes at:

«Kjartan dør i Bollis armer».
Laksdøla saga forteller om Kjartan og Bolli som begge elsker Gudrun. Dette fører til begges død. Gudrun blir forøvrig gift fire ganger. Den første ektemannen skiller hun seg fra, de andre dør. ( Ill. Andreas Bloch, 1898).

– Et kjærlighetsdikt kunne ødelegge en kvinnes rykte eller fornærme familien hennes
– Det kunne ligge magi i selve ordene, og denne magien kunne forhekse kvinnen som var nevnt i diktet.

Likevel diktet skaldene om kjærlighet. En av disse skaldene var Kormak som laget mange kjærlighetsdikt til sin elskede Steingerd, også etter at hun var giftet bort til en annen mann.

En annen skald var Tormod Kolbrunarskald som fikk tilnavnet sitt fordi han laget dikt om en kvinne som hadde svarte øyenbryn.

Kjærlighet utenfor ekteskapet farlig?  Sex utenfor ekteskapet greit?
Det ser ut som vikingenes holdning til kjærlighet, sex og utroskap, var preget av en slags dobbeltmoral:

– En mann kunne lyses fredløs hvis han diktet et kjærlighetsdikt om en kvinne, og hun kunne risikere at ryktet hennes ble ødelagt.
– På den annen side kunne en mann ha flere barn med ulike friller, og en ugift kvinne kunne få barn uten at det ødela hennes sjanser på ekteskapsmarkedet.

UTROSKAP OG HOR
Denne dobbeltmoralen finner vi også uttrykt i Adam av Bremens beretninger om vikingsamfunnet (ca. 1070).  Han forteller at:

«Menn får dødsstraff for hor, mens kvinner blir solgt som slaver. Det er dødsstraff for voldtekt av jomfruer.»

Likevel kunne mennene ta seg friller. Den samme Adam av Bremen skriver:

«Hver mann har i forhold til sin økonomiske formue, to, tre, eller flere koner på samme tid. De rike og fornemme har utallige. De sønner de får i sådanne forhold regner de for ekte.»

Birkebeinerne fører kongesønnen Håkon Håkonsson over fjellet.  Håkons mor Inga fra Varteig var Kong Sverres frille. (Maleri Knud Bergslien).

Birkebeinerne fører kongesønnen Håkon Håkonsson over fjellet. Håkons mor Inga fra Varteig var Kong Sverres frille. (Maleri Knud Bergslien).

Å SØKE KJÆRLIGHET ANNEN STEDS
Når følelsene til brud og brudgom ikke hadde betydning for ekteskapsinngåelsen, så kan man forvente at ganske mange ville søke kjærligheten utenfor ekteskapet, og det gjorde de.

Også sagaene bekrefter det Adam av Bremen sier; det var sosialt akseptert at menn hadde friller.

En frille var en elskerinne som en mann hadde et langvarig forhold til,  samtidig som han var gift med en annen. Noen ganger tilhørte disse frillene en lavere klasse enn mannen, slik at et ekteskap mellom dem var umulig. Men noen ganger var frillene også ressursrike kvinner som kom fra det samme sosiale laget som mannen hun var sammen med. Barna som en frille fikk, hadde samme arverett som de barna han fikk med sin kone.

Gifte kvinner hadde trolig også elskere. Forskjellen var at en kvinnes ektemann ble ansett som far til alle barna hun fødte.

UGIFTE KVINNER
Ugifte kvinner som fikk barn utenfor ekteskapet, ble ikke forstøtt av familien. Det ser heller ikke ut til at dette reduserte hennes sjanser på ekteskapsmarkedet.

«Frøya». Frøya representerte den erotiske kjærigheten. Hun kunne få hvem hun ville, unntatt den ene hun elsket; sin ektemann, den evige vandreren Od. I sin lengsel etter Od gråt Frøya tårer av gull. (Ill. C. F. von Salza, 1893)

Hvis en ugift kvinne fikk et barn, var regelen at hun skulle navngi barnefaren på tinget. Hvis barnefaren ikke benektet dette i vitners nærvær, ble han anerkjent som barnets far. Hvis kvinnen ikke ville si hvem som var far til hennes barn, antok man at faren var en slave. Barnet fikk da samme status som moren, og ble akseptert som et likeverdig medlem i hennes familie.

Barn som en slavekvinne fikk med en fri mann, fikk status som slave. Faren kunne imidlertid sette barnet fri og fostre det opp på lik linje med sine andre barn.

SEKSUALITET OG NATURENS FRUKTBARHET
I den gamle fruktbarhetskulten var det en klar forskjell mellom den mannlige og den kvinnelige fruktbarheten, ofte eksemplifisert med en himmelgud og en jordgudinne. Det kan se ut som man i hedensk tid så på lyst og seksualitet som en del av den universelle fruktbarheten man finner i naturen.  Det fantes fruktbarhetsriter der det ble trukket linjer fra sex og fruktbarhet hos mennesker, til frøene som spirer og gror i jorda under solskinnet.

Langt inn i nyere tid kunne man i Skandinavia finne spor av denne fruktbarhetskulten: I visse jordbruksstrøk i Norge skal det ha vært vanlig at mann og kone lurte seg til en hyrdestund i kornåkrene for å sikre en fruktbar avling.

Det var ulike typer fruktbarhetsritualer. I Völsaþátt ( Olav den helliges saga, Flateyarbok) kommer Olav den Hellige og hans menn til en gård der de fremdeles holder vølseblot eller alveblot. Vølse er en avskåret hestepenis som pakkes inn i lin, løk og urter, og blir oppbevart og dyrket, mens det leses kvad over den.

Den kristne forfatterens beskrivelse er preget av at han tar avstand fra denne hedenske skikken. Kvinnene var de ledende aktørene i dette ritualet som var nært knyttet til fruktbarhet og alver. Gjennom det vi ser av blant annet stedsnavn og egennavn, virker det som alvene har spilt en større rolle i mytologien, enn den som kristne sagaskriverne tillegger dem. Kanskje kan det ha sammenheng med deres rolle i en slik fruktbarhetskult?

Det ble også reist fallossteiner. En av de mest kjente er Dønnafallosen av hvit marmor fra folkevandringstida (Foto Wikemedia Commons)

Det ble også reist fallossteiner. En av de mest kjente er Dønnafallosen av hvit marmor fra folkevandringstida (Foto Wikemedia Commons)

FRUKTBARHET OG SEX
Det ser ut som om skandinavene i hedensk tid ikke så på sex eller lyst som noe skammelig, slik det ble senere under kristendommen. Derimot så bifalt man ikke promiskuitet blant kvinner, ikke en gang hos gudinnene. På en fest i Ægirs hall fornærmer Loke Frøya ved å si:

Teg du, Frøya!
trygt eg segjer
det vantar ‘kje deg veilur;
kvar ås og kvar alv,
som inne her er,
sin hugnad hev havt hjå deg.

KVINNEN SOM MOR
Små barn, særlig gutter fra velstående familier, kunne bli sendt bort for å fostres av andre.  Dette ble gjort for å skape eller å styrke alliansebånd mellom slekter. Hvilken betydning fikk så dette for følelsene mellom barna og de biologiske foreldrene? De ser ut til å ha vært svært sterke.

Runestein, Rimsø. (ca 900)  “Thore, bror av Enride, reiste denne stein til minne om sin mor.  En mors død er det verste som kan hende en sønn.» (Foto Wikimedia Commons)

Runestein, Rimsø. (ca 900)
“Thore, bror av Enride, reiste denne stein til minne om sin mor. En mors død er det verste som kan hende en sønn.» (Foto Wikimedia Commons)

En runestein på Rimsø (ca 900) forteller: «Thore, bror av Enride reiste denne stein til minne om sin mor. En mors død er det verste som kan hende en sønn.»

FØDSELEN VAR FARLIG
Fødselen var farlig, både for mor og barn. Mange kvinner døde unge. Likevel var det flere som døde i barselsfeber på 1800-tallet enn i vikingtida.

På en runestein ved Ardre kirke, Gotland, kan vi lese: «Sibba reiste steinen etter Rotjud hans hustru, datter til Rodgeir i Anga. Hun døde ung, fra 4 minderårige barn».

BARNEDØDLIGHET
Barnedødligheten var svært høy i vikingtida. En mor måtte forvente at bare halvparten av barna hennes vokste opp.

BARNET
Der er noen beskrivelser av barn og barndom i sagalitteraturen, men det er sjelden vi støter på barn i det arkeologiske materialet. Hvis vi finner barn, er de oftest gravlagt sammen med en kvinne. Men de få gangene vi finner barnegraver, gir det en sterk opplevelse av foreldrenes sorg.

En spesiell grav på Gotland illustrerer dette.

Babyjenta fra Fröjel
Denne barnegraven, datert til 700-tallet, ble funnet i ytterveggene på et jernalder fort. Den inneholdt brente bein av ei lita jente, noen glassperler, to armbånd og to dyreformede spenner. Alle gjenstandene var av “babystørrelse”.  Slike barnesmykker er svært uvanlige. Kan det være at disse smykkene var laget spesielt til denne babyjenta? (Se. «Children’s graves – status symbols? av Malin Lindquist)

Graven viser hvor mye omsorg jenta har fått, – og den viser sorgen som foreldrene hennes må ha følt da hun døde.

Små barn kunne sendes bort til fostring for å styrke forbindelsen mellom familier. Det ser likevel ut til å ha vært en sterk tilknytning mellom barna og deres biologiske foreldre. (Foto Marit S. Vea)

Små barn kunne sendes bort til fostring for å styrke forbindelsen mellom familier. Det ser likevel ut til å ha vært en sterk tilknytning mellom barna og deres biologiske foreldre. (Foto Marit S. Vea)

Å SETTE UT BARN
Når et barn ble født, var det faren som bestemte om barnet skulle få leve. Hvis han ”knesatte” barnet, ble det akseptert som et fullverdig medlem av slekten, med de rettigheter og plikter dette medførte.  Hvis ikke, måtte barnet ”settes ut”. Det vil si at det ble lagt ut i naturen, noe som i de fleste tilfeller førte til at barnet døde.

Det ble sett på som lite ærefult å sette ut barn, men for noen fattige familier kan dette ha vært den eneste muligheten, hvis de andre barna skulle ha en sjanse til å overleve.

Det er visse indikasjoner på at flere jenter enn gutter ble satt ut, i Skandinavia som ellers i verden. Dette kan skyldes at jentene hadde krav på medgift, – en tung økonomisk bør for fattige familier.

VIKINGKVINNENE AKSEPTERTE KRISTENDOMMEN FØR MENNENE
Det er  vanlig å si at da  kristendommen ble introdusert i Skandinavia, mistet kvinnene mange av sine rettigheter.  Dette stemmer for middelalderens kvinner, men i siste del av vikingtida, dvs. i overgangsfasen  mellom hedendom og kristendom, kan det se ut som kvinnene ble enda mer synlige i det offentlige rom enn de hadde vært før. Og det var kvinner, ikke menn, som først aksepterte kristendommen. Hvorfor?

Kanskje fordi kvinnene var tiltrukket av kristendommens forbud mot å sette ut barn? I alle kulturer og til alle tider, har det viktigste for kvinnene vært å beskytte sine barn.

Back