Vikingferder

Tekst: Marit Synnøve Vea

Vikingene er kjente som sjøfarere og oppdagere, og de seilte over større avstander enn noen andre i sin samtid; fra Vinland i vest til Lille Asia i øst. Dette skyldtes både de enestående vikingskipene, og vikingenes dyktighet som sjøfolk og navigatører.

Noen vikingferder var rene plyndringstokt. Det er disse vikingtoktene vi hører mest om. Men nordboernes lange reiser var ofte motivert av andre faktorer enn plyndring. Noen dro for å være «leiesoldater» hos stridende herskere. Andre ferder var først og fremst handels- eller emigrasjonsreiser, mens atter andre har karakter av å være rene oppdagelsesreiser.

HVORFOR STARTET VIKINGTOKTENE?
Her er noen av de vanligste forklaringene:

Befolkningseksplosjon: Vikingferdene var rene røvertokt som etterhvert utviklet seg til emigrasjonstokt.
Indre politiske forhold: Stridigheter i vikingenes hjemland, ulike tronpretendenter etc.
Sosiale forhold: Vikingene var tvunget av nød. (Dette er lite trolig fordi det var rikfolk som utrustet vikingtoktene.)
Sikring av handelsruter: Mellom Skandinavia, Friesland og England.
Klimaendringer: Varmere klima gjorde at nye områder kunne bosettes, f. eks. Grønland.
Handels og herjingsmuligheter: Nær sammenheng med Karl den stores krigføring på Kontinentet.
Vikingtoktene som militære forsvarsangrep: Vikingtoktene var en slags geriljaangrep som svar på Karl den stores aggresjon.

HVOR DRO VIKINGENE?

Svenske vikinger: Helst østover. Det sies at svenske vikinger (kalt rus) har gitt navn til Russland.

Danske vikinger: Helst til Sør England og Kontinentet. De etablerte et eget dansk kongerike i England kalt Danelagen (Danelaw).

Norske vikinger: Helst til Island, Grønland, Nord-Amerika, Vesterhavsøyene, Irland, Skottland, Nord-England.

NORSKE SJØFERDER
Norge er et langstrakt land med dype fjorder og høye fjell som gjør det vanskelig å ferdes til lands. Men Norge har en lang kystlinje, og for nordmenn flest var havet hovedvegen og båten det vanligste fremkomstmiddelet. Dette gjenspeiles også i at Norge har fått navn etter skipsleia utenfor kysten – Nordvegen – og ikke etter landområdene innenfor eller etter det folkeslaget som bodde i landet.

Den danske professor Johannes Brøndsted formulerer det slik i sin bok VIKINGENE:
Norges ansikt var vestvendt, mot de store hav og dets øyer. Det var nordmennene framfor alle andre skandinaver, som både før og i vikingtiden trosset den veldige, isgrå, stormende Nord Atlanteren, og vel å merke gjorde dette til å begynne med uten kjennskap til hva de kunne vente å finne.

Den norske, vestvendte sfære deler seg på en måte i to. En eldre sydligere, som begynner med de nord-skotske øyer, og ble befolket av nordmenn ved vikingtidens begynnelse. Denne sfære dekket herfra de skotske kyster, Irland og Man. Og videre alle irske og engelske kystland omkring Irskehavet, som man i vikingtiden med større rett kunne kalla Norskehavet. Herfra slår nordmennene seg dypt inn i England fra nordvest, under rivalitet og kamp med danskene. Og så utvides sfæren med eksplosiv hurtighet, slik at den strakte seg til Nord – og Syd – Frankrike og sydover inn i Middelhavet. Den franske delen av den vesteuropeiske tumleplass for norske vikingtokt er felles med danskene.

Den yngre og nordligste del av den norske interessesfære vendte seg mot Færøyene, Island og Grønland, og skylder sikkert for en stor del sitt omfang det press mot norske jarledømmer, herser og frie bønder som ble øvet av Harald Hårfagre, da han hardhendt og målbevisst samlet Norge under en trone.

Disse senere tokter fra Norge utover Nord Atlanteren, var ikke plyndringstokter eller sjørøveri av det vanlige slag, men det må betraktes som dristige koloniseringsforsøk på fremmed jord, som var framtvunget av særlige omstendigheter. De områder som dekkes var jo både ødslige og isolerte.

Back