Viking
Tekst: Marit Synnøve Vea
Vikingene var mer enn krigere og pirater. De var bønder, fiskere, handelsmenn, håndverkere, poeter, sjøfarere og oppdagere. (Foto Ørjan Iversen)
VIKINGTIDA
Vikingtida er årene mellom 750 – 1100 e. Kr. da folk fra Norge, Sverige og Danmark markerte seg og ble en politisk faktor å regne med i Europa. Ute i Europa hentet de ideer, impulser og en ny religion – kristendommen.
Vikingene er mest kjente som sjørøvere og krigere, men de var også handelsmenn, håndverkere, bønder, fiskere, poeter, oppdagere og statsbyggere. Det er i vikingtida at vi får de skandinaviske nasjonalstatene, og det er nå nordboerne utvikler et fartøy som bedre organiserte og mer velstående samfunn nede på Kontinentet ikke har; vikingskipet.
NÅR VAR VIKINGTIDA?
Tradisjonelt er det to historiske hendelser som har markert start og endepunkt for vikingtida:
793: Raidet mot Lindisfarne kloster
1066: Slaget ved Stamford Bridge
Når vi ser på det arkeologiske materialet, vil det være mer korrekt å si at vikingtida startet rundt år 750. Noen forskere går enda lenger tilbake, og setter startpunktet for vikingtida til de første tiåra etter 700. Det er nå også vanlig å sette slutten av vikingtida til ca. 1100.
Lindisfarne Castle. (Foto Wikimedia Commons).
«HORDER AV HEDNINGER»
Det er sant at vikingene noen ganger opptrådte som krigere og sjørøvere. De levde i en voldelig tid, og i så måte var de verken verre eller bedre enn andre folkeslag i Europa.
Det arkeologiske materialet viser at folk i Skandinavia hadde nær kontakt med andre folk og land lenge før den tidsperioden vi i dag kaller vikingtid. Ofte skjedde kontakten i form av fredelige handelsferder, andre ganger var det trolig rene røvertokt.
En eller annen gang på 700-tallet må det likevel ha skjedd noe. Det ser ut som skandinavenes plyndringstokt øker i omfang.
I alle fall ser det ut som frykten for vikingene øker blant andre folkeslag. Dette kan ha sammenheng med utviklingen av vikingskipet. Vikingene kunne komme uventet fra havet, angripe plutselig og så forsvinne igjen. Og uventede angrep skaper ofte størst frykt.
Det var ofte klostre som ble angrepet, og det er hovedsakelig kristne, skrivekyndige munker som har fortalt om vikingenes angrep.
DANSKE VIKINGER INVADERER ENGLAND. Miniatyrmaleri fra «Miscellany on the life of St. Edmund». 1100-tallet.
Ved starten av vikingtida har kristendommen bredt seg i Europa, men vikingene var fremdeles hedninger. Det virker som om munkene så på vikingene, ikke bare som plyndrende pirater, men også som en Guds straffedom. Derfor må angrep fra «horder av hedninger» ha virket ekstra skremmende for de geistlige.
Den angelsaksiske krøniken om angrepet på Lindisfarne Kloster i 793:
“I dette året kom fryktelige varsler over landet i Northumbria, som skapte angst blant folk. Det var uopphørlige virvelvinder, tordenstormer og fryktelige drager som ble sett på himmelen. Disse tegnene ble fulgt av en stor hungersnød, og kort etter, samme år, den 8. juni, ødela horder av hedninger Lindisfarne med brutale rov og drap.”
Vikingenes angrep på Lindisfarne kloster må ha gjort sterkt inntrykk på den kristne verden, men vi har mange beretninger om voldsomheter, også mot kristne munker, før vikingene gjorde sitt inntog.
Lindisfarne kloster ble grunnlagt I 635 av den irske munken Aidan mens den kristne Oswald var konge i Northumbria.
Munken Bede skriver i sin «Historia ecclesiastica gentis Anglorum» fra ca 730 at Oswalds far, Aethelfrith, var kjent som en rå og grusom konge. Han skal blant annet ha massakrert 1200 walisiske munker mens de bad til Gud om seier i et slag. Da Aethelfrith selv falt, ble hans fire barn sendt som gisler til klosteret på Iona, der Oswald ble lært opp i den kristne tro.
Skriftlige kilder forteller at også den kristne Karl den Store begikk grove voldshandlinger. I 782 skal han på en eneste dag ha latt halshugge 4500 barn, kvinner og menn i den saksiske byen Verden. Dette som straff for at sakserne gjorde opprør mot frankerne og fordi sakserne fremdeles holdt fast ved sin hedenske tro. Det er imidlertid ingen arkeologiske bevis for at den slik halshugging har funnet sted.
Karl den Stores aggresjon nede i Europa blir av noen også anført som en mulig årsak til oppblomstringen av vikingtoktene.
Karl den store mottar Widukinds overgivelse. Widukind var en av saksernes fremste ledere i kampen mot Karl den store. (Maleri av Ary Schefferr , 1795 – 1858. Originalen henger i Versailles)
VIKINGENES OPPRINNELIGE HJEMLAND
Sverige: «Svearnes rike» (Svear: Navnet på ei folkegruppe) + (Rike: Det området en konge hersker over)
Danmark: «Danenes land» (Daner: Navnet på ei folkegruppe) + (Mark: Ubebodd grenseland)
Norge/Noreg: “Nordvegen» (Norðvegr) (Norð: Nord ) + (Vegr: Vegen langs kysten)
HVA MENES MED ORDET «VIKING»?
I dag brukes ordet viking om menn, kvinner og barn som i en viss tidsepoke bodde i Norge, Sverige og Danmark eller i de områder der disse nordboerne etablerte seg.
Betydningen av ordet viking – vikingr – var sannsynligvis fra først av «sjøkriger» (som begir seg ut på langferd).
OPPRINNELSEN TIL ORDET «VIKING». FLERE TEORIER ER LAGT FRAM:
Norrøn opprinnelse
Fra «vik» – bukt: «Menn som gjemmer seg i viker
Fra «Viken» (Oslofjorden): «Menn fra Viken». Vanlig, men likevel tvilsom tolkning fordi folk fra Viken ble kalt «vestfaldingi» eller «vikverjar».
Dessuten bruker gamle skaldekvad ordet viking om menn fra Vest Norge og Nord Norge.
Fra «vig» (kamp): «Menn som kjemper»
Fra verbet «å vike»: «Menn som slipper unna med sitt bytte»
Fra «wican» (selfanger): «Menn som fanger seler»
Fra verbet «vikja» (vike, bøye unna): «Menn som begir seg bort fra hjembygda»
Kart over vikingenes hjemland og steder der de slo seg ned. (Foto Wikimedia Commons)
HVA BLE VIKINGENE KALT AV FOLK UTENFOR SKANDINAVIA?
strangers (de fremmede)
pagans (hedninger)
Franskmennene: normanni/vikverjer
Angelsakserne: danes/norsemenn (Britiske annaler om året 789: «På denne tiden kom de tre første skipene med nordmenn fra
Hørthaland. Dette var de første skipene med danske menn som dro ut for å søke land i England”
Tyskerne: ascomanni. (Adam av Bremen ca 1070: De sjørøvere som danskene kaller vikinger, men som vi kaller ascomannere)
Irene: Lochlannach. (hvite lochlannach (norske) og svarte lochlannach (danske), trolig etter fargen på skjoldene)
Araberne: rus (svensker) (av ruotsi- betyr roere, eller av det finske navnet på Sverige som kommer av stedsnavnet Roslagen)
Grekerne: væringer eller varjager (handelsmenn)
Spanjolene: madjus (trollmenn, medisinmenn)
SAGT OM VIKINGENE AV FOLK UTENFOR SKANDINAVIA:
Om «faren fra nord»:
Den angelsaksiske krøniken om året 789: «På denne tiden kom de tre første skipene med nordmenn fra Hørthaland. Dette var de første skipene med danske menn som dro ut for å søke land i England.»
Væringer i keiserens livgarde i Konstantinopel. Bilde fra John Skylitzes krønike fra 1ooo-tallet
Kort etter angrepet på Lindisfarne skriver Alcuin, Karl den stores «krigs- og kulturminister»:
«Aldri før har det vært slik skrekk i Britannia som den vi nå har opplevd etter et hedningangrep, og ingen hadde heller trodd, at det kunne komme et slikt overfall fra sjøen. Se St. Chutbert kirken er stenket med blodet til Guds prester, den er fratatt all sin utsmykning, et sted som er mer ærverdig enn alt i England er blitt bytte for hedenske folk.»
Den bønna som ble bedt i klostre rundt omkring i Europa da vikingangrepene stod på som verst. «Deliver us, o God, from the fury of the Norsemen.»
På en irsk bibel er følgende vers skriblet inn i margen:
«Bitter er blåsten i natt,
den kaster med havets hvite hår;
jeg trenger ikke nu å frykte
for at de ville Lochlannskjempene
skal krysse den irske sjø.»
Servatus Lupus, Karolingisk benedektiner abbed, sier om nordmennene at: «Ingen veg er for lang for dem».
En arabiske kilde forteller at: «Vikingene hadde fylt havet med røde fugler (segl) og hjertene med angst» .
Mer positive beskrivelser av vikingene:
Kristne historieskrivere kunne også, om enn motstrebende, finne noe bra å si om vikingene.
En gammal fransk kilde forteller om en vikinghær fra Danmark: «Så vakre og høye kjemper hadde aldri før vært sett i Frankerriket.»
Araberen Ibn Fadlan sier om de svenske vikingene han møter: «Jeg har aldri sett så fullendte kropper, de var (høye) som palmetrær, blonde og rødlette.»
Irske annaler forteller om Olav Kvite, den sørvestnorske kongen som grunnla Dublin. Olav Kvite hadde tatt skottekongens søster til kone, men han brydde seg ikke stort om henne. Det gjorde derimot Olavs bror Asle (Auisle). Asle foreslo derfor at han skulle få den skotske prinsessen. Da drepte Olav sin bror Asle, og Asle blir beskrevet av sine fiender som «Den staseligste og tapreste mann i verden».
Den engelske geistlige John of Wallingford skriver i et klagebrev:
«Det blir sagt at skandinavene følger sitt hjemlands skikker og grer håret hver dag, bader hver lørdag og skifter klær ofte. Derfor er de i stand til å ødelegge gifte kvinners dydighet og til og med så forfører de adelens døtre og gjør dem til sine elskerinner.»
Det blir også fortalt om at vikingene hadde rettferdighetsfølelse:
Den irske fyrsten Findan ble sveket av sine egne og overlevert til vikingene som solgte han som trell. Den fjerde vikinghøvdingen han ble solgt til, ville hjem til sitt eget land. Findan ble bundet og lagt ned i skipet. På vegen hjem ble de oppsøkt av et annet vikingskip og det kom kamp. Findan ropte til vikinghøvdingen sin at han ville være med og slåss. Kampen roet seg, men vikinghøvdingen glemte ikke at Findan hadde tilbudt han sin hjelp. «Derfor løste han Findan og sa alt skulle være godt mellom dem.»
Back
