Folkevandringstid (400 – 550 e.Kr)

Tekst: Marit Synnøve Vea

Både kongesagaer og fornsagaer forteller om den fabelaktige Augvald (Ogvaldr), folkevandringskongen som gav navnet sitt til Avaldsnes. Ved hjelp av en rekke heldige sjøslag fordrev han de tidligere herskerne og slo seg ned på det utstikkende neset som siden fikk navnet Augvalds nes – Avaldsnes.

LANGHUS FRA ROMERTID/FOLKEVANDRINGSTID
I 2012 avdekket Kongsgårdprosjektet et stort langhus i «Pakterhagen», området like sør for Olavskirken. Dette var herskernes «bolighus» i romertid/folkevandringstid.  Kanskje var det her de bodde, de herskerne som Augvald overvant? Kanskje har han også selv hatt tilhold i denne bygningen.Langhuset har hatt tverrgående vegger som delte det inn i rom med ulike funksjoner. Stolpehullene viser at langhuset har vært ombygd flere ganger, og vi tror det var i bruk i flere århundrer innenfor perioden 300 – 600 e. Kr.

Huset må ha vært svært langt, kanskje så langt som 70 m. Arkeologene avdekket ca 23m i selve Pakterhagen. Dette var sannsynligvis midtpartiet av det opprinnelige langhuset. Det var ingen ting som tydet på at man var i nærheten av det siste stolpeparet hverken i sør eller nord. Heller ikke fant man noen krumming i lengderetningen slik man vanligvis finner i hus fra denne tiden. Dette tyder på at huset opprinnelig var svært langt.

Bredden på huset var ca. 8 m og avstanden mellom de takbærende stolpene var ca 4 m . Også dette tyder på et svært  langt hus. Stolpene hadde en diameter på mellom 30 – 74 cm. Disse kraftige stolpene tyder på at huset også var høyreist.

SPANNFORMA LEIRKAR BRUKT I RITUELL SAMMENHENG?
Under utgravingene i 2012 dukket det opp et ganske unnselig spannforma leirkar. Leirkaret var fra siste del av 300-tallet, dvs rett før folkevandringstida som er de spannforma leirkarenes glansperiode. Etter hvert kom disse karene også til å få en svært vakker dekor. Det hadde ikke leirkaret vi fant på Avaldsnes. Dette var ganske enkelt dekorert, men selve leirgodset var merkelig.

Nesten alle spannforma leirkar fra Rogaland inneholder krom fra en vulkansk bergart som i Rogaland kun finnes på Karmøy, nemlig på Syre og på Helganes. Denne vulkanske bergarten har ingen praktisk funksjon, så hvorfor hentet rogalendingene en vulkansk bergart fra Karmøy og blandet i leiren de skulle lage kar av?

Spannforma leirkar ble ikke bare brukt i husholdet. De ble også brukt i rituelle sammenhenger. Men var det selve bergarten folkevandringstidens mennesker mente var hellig, eller var det stedene bergarten ble hentet fra? Navnet Helganes kan tyde på det siste.

Fra indianske kulturer vet vi at folk kunne gå lange veger til hellige fjell for å ta med seg  steinstykker de kunne knuse og ha i godset, slik at keramikken fikk de hellige egenskapene man mente var viktige.

KONGELIG VAKTPOST
Det er mange bygdeborger i Norge. Bygdeborger var defensive forsvarsverk til bruk i urolige tider. Det ble reist bygdeborger i romertid, men vi regner med at de fleste ble grunnlagt i folkevandringstida. De kan likevel ha blitt brukt i lang tid framover. På Karmøy er det kun registrert tre bygdeborger, kanskje fordi folket her ikke følte seg særlig truet?

Storaborg ligger helt sør på Karmøy ved Skudeneshavn, Steinsfjellet ligger midt på Karmøy, ved Åkrehamn og Bårholmen  (av borg + holmen) ligger gjemt mellom grantrærne på en liten holme i Visnesvågen, vest for kongsgarden Avaldsnes. Sistnevnte er for liten til å være en tradisjonell bygdeborg. Vi tror at den heller har vært en slags vaktpost for kongsgården Avaldsnes i tilfelle fiender kom seilende vestfra havet.

AUGVALD – OGVALDR
Avaldsnes står sentralt i den vestnorske historien som er nedfelt i fornaldersagaer og kvad. I disse fortellingene møter vi legendariske konger og helter fra århundrene før vikingtida. En av disse er Augvald, eller Ogvaldr, folkevandringskongen som skal ha gitt navn til Avaldsnes.

Det norrøne navnet på Augvald var Ogvaldr. Navnet hans kan bety «Den som holder folk i age» eller rett og slett «Kystvokteren»(av ogð = kyststrekning).

I enkelte skriftlige kilder er benevnelsen for konge «vordr véstalls”  eller ”ves  valdr”, helligstedets beskytter og hersker (Britt-Mari Näsström. Tro og offer i det førkristne Norden, 2001)

Augvald skal ha levd på 600-tallet e. Kr, og han blir beskrevet som  «gudenes ætling og kongenes ættefar». De gamle genealogiene forteller at Augvald kunne regne slekta si tilbake til selveste urjotnen Fornjot eller Ymir, det første vesenet som ble skapt sammen med urkua Audhumla, da verden oppstod i et møte mellom ild og is. Se: Augvald 

ODIN OG AUGVALD
Snorre Sturlason sier at Odin selv kommer til Avaldsnes og forteller Olav Tryggvason historien om kong Augvald og den kua han blotet til.  I følge Snorre ble både Augvald og den hellige kua hauglagt på Avaldsnes, og i et gammelt håndskrift etter Odd Munk, fortelles det at Olav Tryggvason gravde i to av gravhaugene på Avaldsnes. I den ene haugen fant han mannebein etter kong Augvald, i den andre kubein etter Augvalds gudommelige ku.

KONG FERKING OG KONG AUGVALD
Et eldgammelt, lokalt sagn forteller at kong Augvald falt i et slag mot kong Ferking (uttales Farking) fra Ferkingstad. Ulikt kong Augvald, så er ikke Ferking nevnt i skriftlige historiske kilder, men sagnet har vært levende på Karmøy fram til våre dager, og kong Ferking er blitt knyttet til bygningsrester kalt «Kongsborgen» og til store båtnaust på Ferkingstad.    (Se: Sagnet om kong Augvald og kong Ferking 3)

FERKINGSTAD
Ferkingstad (av farþegn = reisende herre) ligger på vestsida av Karmøy ytterst mot storhavet. Her finnes en grav, båtopptrekk, båtstø, veg og tre båtnaust. Det ene naustet er 33 m langt og 8 m bredt på midten. Det andre er 30 m langt og 6 m bredt på midten. Veggene på disse to nausene er bygget av store steinblokker som er lagt oppå hverandre til en fin mur med loddrette sider. Det tredje naustet kan så vidt skimtes under de andre to.

Naustanlegget er ikke utgravd, men prøvestikk i 1960 gav én tidfesting til romertid (1 – 400 e. Kr.) og én til merovingertid (550-800 e. Kr.). Romertidsdateringen  kommer trolig fra naustet som ligger under de to andre.

Landet har hevet seg siden naustanlegget var i bruk, og i dag ligger nausta ca 1,5 – 2 meter over havflata. Tjernet heter Hoptjern fra det gammalnorske «hop» som betyr ei smal vik av sjøen

Nausta ligger i ei lun havn, trygt bak steinknauser som verner mot storhavet. Herfra kunne man sende ut skip og huke skattesnytere som på godværsdager seilte på utsida av Karmøy for å lure seg unna skattleggingen i Karmsundet.

Les mer om naustanlegget på Kulturminnesøk.no.

KONGSBORGEN
På Ferkingstad var det i tillegg til gravhauger og steinsettinger, også rester av store bygningsanlegg som lokalbefolkningen kaller for «Kongsborgen». På grunnlag av keramikkfunn er bygningsrestene datert til folkevandringstid. I 1837 var biskop Neumann på Karmøy og registrerte fornminner. Han omtalte da disse bygningsrestene slik: «De bygningstomte her findes overgaae i Storartethed alt Andet hvad Tiden har levnet oss av Hedenolds Kraft og Herlighed, i den Grad at de uden Tvivl staae ene, uden at kunne sammenlignes med nogensomhelst Monumenter (…).»

Biskop Neumann satte bygningsrestene i sammenheng med Kong Ferkings borg og det gamle lokalet sagnet om kong Ferking og kong Augvald.

Da J. Neumann besøkte Ferkingstad, ble det tegnet en grunnskisse av tuftene på Hedlabakkane.

KONGSBORGEN – EN LANDSBY FRA FOLKEVANDRINGSTID?
Bygningsrestene og alle bautasteinene på Ferkingstad ble sakte men sikkert fjernet og nyttet til steingarder og gjerdepåler. Men på fine sommerdager viser gule striper i gresset at det ennå finnes rester igjen i jorda.

I 1923 foretok Jan Petersen noen små prøvegravinger i tuftene etter Kongsborgen. Han fant keramikk som kunne dateres til folkevandringstid. Petersen tolket anlegget som rester av en landsby fra folkevandringstid.

FERKING – TITTEL ELLER NAVN?
Vi vet ikke om Ferking var en tittel eller navnet på den eller de personene som reiste bygninger og naust på Ferkingstad, men biskop Neumann skriver følgende i sin arikkel i  Urda «Oldtidsminder paa Karmøen»:

«Helder ikke framviser nogen Gard i Prestegjældet (Skudesnæs) saa mange Oldtidsminder, som denne og Nabogaarden Stave. Betydelige levninger av Bygninger, Gravhøie, Offer- og Thingsteder findes her. Navnet Jarl har ogsaa, ifølge kirkebogen, henved 2 Aarhundreder, og enn den Dag idag, vedligeholdt sig blandt bønderne paa denne Gaard.»

SKJOLDMØYAR – VALKYRIER
Et gammelt lokalt sagn forteller at Augvald hadde to døtre som var skjoldmøyar. De kjempet sammen med sin far i alle slag.

Skjoldmøyar var kvinnelige krigere som kunne ”ri vinden over land og hav”. De kunne også være en slags skjebnegudinner, i slekt med nornene. Odin sendte skjoldmøyar til valplassen for å plukke ut de som skulle bli einherjar i Valhall, skjoldmøyane blir derfor også kalt ”Odins møyar”.

Sagnet forteller at Augvalds skjoldmøyar ble gravlagt på Stavasletta. Her står det fremdeles to bautasteiner som blir kalt Skjoldmøyane. Disse to bautasteinene var opprinnelig del av et stjerneformet gravminne lignende gravanlegget  «De Fem Dårlige Jomfruer» på Norheim. Gravanlegget på Stavasletta har nå kun to gjenværende steiner, men så seint som i 1965, ble det registrert i alt 5 bautasteiner her. To var da falt ned og en lå i en steingard.

GRAVFELTET PÅ STAVASLETTA
«Skjoldmøyane» var en del av et større gravfelt som lå på Stava. Da biskop Neumann i 1838 registrerte kulturminner på Karmøy, var det fremdelvis delvis inntakt.

Biskop Neumanns skisse over gravfeltet på Stavasletta
Sjøen til venstre på skissen kalles i dag Båsvika, (av «båts-vika). Øverst i høyre hjørne, gravanlegget som «Skjoldmøyane» var en del av. Skissen viser at gravfeltet har en sjelden variasjon i gravformene. På grunn av andre funn fra området, tror vi gravene strekker seg over perioden folkevandringstid/merovingertid.

1.  En rund gravhaug. Den ble plyndret i 1680 årene. Neumann skriver at den som plyndret  haugen ble «Paa en gang lam og afsindig». Ved foten av denne haugen står en bautastein.

2.  En liten gravhaug

3.  Gravhaug. På toppen en omveltet bautastein.

4.  En lav bautastein.

5 – 6. Stjerneformet grav. I hvert hjørne  står det to bautasteiner.

7.  En hjørnestein. Denne hører til en ny stjernegrav som er numerert 8.

9 – 10. To steiner. Her vises det rester etter skipshauger eller skipsbegravelser.
11. En bautastein.

12. En stjerneformet grav. Her ligger 2 omstyrtede steiner som sikkert har vært en del av  gravanlegget.

 

Se gravfeltet på Kulturminnesøk.no

NAUST PÅ STAVASLETTA
Like nord-øst for gravfeltet ligger en lite påaktet nausttuft, som i dag er delvis ødelagt.  Tufta ligger ca 50 meter opp fra Båsvika. Veggene går nesten i ett med terrenget. Søre langveggen er best bevart. Veggene ellers består av jordvoll med en del synlige steiner. Tuften var i 1979 35m lang (øst-vest) og 10 meter bred (nord-sør). Den  blir overskåret av en veg, og kan ha vært enda lenger. Jan Pettersen ved Arkeologisk museum, målte i 1923 tuften til å være ca 40 m lang. Til sammenligning kan nevnes at det største naustet på Hop, Ferkingstad er 33m langt.

RELIEFFSPENNE FRA SYRE
På Syre ved Skudeneshavn, ble det i 1964 funnet en stor, vakker draktspenne nedgravd sammen med to sett agraffknapper. Spenna og knappene er fra 600-tallet, fra overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid. Kanskje ble spenna gjemt bort fordi det var urolige tider. Hva hendte så med eieren som aldri kom og hentet spenna?

Hektespenner som dette finnes på begge sider av Nordsjøen, både i Norge og på de Britiske øyer. Og de finnes i et slikt antall at det tyder på direkte kontakt over havet lenge før vikingtoktene.

KONTAKT OVER NORDSJØEN LENGE FØR VIKINGTID
En historisk hendelse, angrepet på Lindisfarne kloster i 793, blir regnet som det første kjente vikingtoktet. Likevel refser biskop Alcuin menneskene i Northumbria for at de etterligner de hedenske angriperne i klær og hårfrisyre. Vitner ikke dette om at folket her kjente angriperne fra før, men da kanskje som sjøfolk og handelsmenn?

Det er ting som tyder på kontakt over Nordsjøen lenge før vikingtid. I Øst-England finnes det arkeologiske spor som viser tilknytning til Vestlandet så langt tilbake som 400 e. Kr. Når begynte så den direkte kontakten med Vesterhavsøyene Skottland, Irland og England? Vi vet at vestlendingene i lange tider hadde krysset Skagerak i store roskip, måtte de da ha seilskip for å våge ferden over Nordsjøen?

RYGENES VANDRING I EUROPA?
Folkevandringstida er preget av store omveltninger. Romerriket kollapser og germanske stammer vandrer omkring i Europa. Noen mener at enkelte av disse germansktalende folkegruppene skal ha utvandra fra Skandinavia. Flere folkegrupper på Kontinentet hadde opphavsmyter som viste til et ”Scandza” – landet mot nord.

Noen av de arkeologiske funnene i Vest-Norge fra denne tiden bærer preg av at noe nytt har skjedd. Vi kan undre oss over om nye grupper også vandret inn i Norge. Ryger og horder er to folkegrupper som skal ha gitt navn til Rogaland og Hordaland. Ryger og horder er blitt identifisert med de rugiere og haruder vi kjenner fra folkevandringene på Kontinentet.

FOLKEVANDRINGSTIDA (400 – 550 e. Kr)

400

           Germanske folkevandringar i Europa

           Mange germanske stammar slutter seg til den arianske kristendommen

 

           410  Vestgoteren Alarik plyndrar Roma

           429  Vandalane drar til Afrika og grunnlegger et rike der

           432  St.Patrick bringer kristendommen til Irland

           434  Hunerne under Attila angriper Roma

           476  Germanske leietropper avsetter den vest-romerske keiseren og herulen Odovakar blir konge

           488  Østgoteren Theodorek hærtar Roma og blir den nye herskeren i Romarriket

 

500    

           Det romerske keiserdømmet fortsetter i øst med Konstantinopel som hovedstad

           Frankerne erobrer Gallia og grunnlegger Frankarriket

            

            520  Kong Arthur organiserer kelternes forsvar mot saksernes invasjon

            537  Den bysantiske kirken Haga Sofia står ferdig i Konstantinopel

600           

            Kong Augvald slår seg ned på Avaldsnes

 

Sist oppdatert november 2022

Back