Merovingertid (550 – 750 e.Kr)

Tekst: Marit Synnøve Vea

I det vi går inn i tida som har fått navn etter frankernes kongeætt, merovingerne, skjer et kulturhistorisk skifte. Både tale- og formspråk blir enklere. De fleste gravene ligger under små hauger eller på flatmark, og smykker av edelmetall  blir en sjeldenhet. Dette er også ødegårdenes tid. Funnfattigdommen er blitt tolket som en nedgangstid forårsaket av klimaskifte, pest eller krig.

BORGANLEGG FRA MEROVINGERTID FUNNET PÅ AVALDSNES
I 2012 gjorde Kongsgårdprosjektet et spennende funn som kan tyde på at også kongene på Avaldsnes ventet seg angrep. De bygget en befestning for å beskytte bosettingen som lå innenfor murene. Borganlegget på Avaldsnes ble anlagt en gang mellom 600 og 800 e. Kr. Helst var den etablert før vikingtid. Dette tyder på at herskerne på Avaldsnes i denne perioden følte seg truet av angripere. Fortellinger om slike ufredstider finner vi også i fornsagaene.

Avaldsnesborgen er den eneste befestede bosettingen som er funnet i Norge fra før middelalderen. Den lå strategisk til på høydedraget øst for driftsbygningen, med vidt utsyn over Karmsundet. Steinleggingen er knappe 4 meter bred. Den går ut fra gravhaugen vi kaller Kjellerhaugen og fortsetter ca. 30 meter sørover langs kanten av skråningen.

Vi vet ikke hvor stort område borganlegget opprinnelig omsluttet. I Norge har vi en rekke bygdeborger som ble anlagt i romertid og folkevandringstid.  I oppbygning kan avaldsnesborgen minne om disse anleggene som var ubebodde forsvarsanlegg på høgdedrag, der folk fra et bestemt område kunne søke tilflukt om de ble angrepet. Borganlegget på Avaldsnes er imidlertid ikke en bygdeborg. Avaldsnesborgen ble anlagt for å beskytte et eksisterende gårdsanlegg.

Steinleggingen har trolig ligget inne i en tømmerkasse som har stabilisert en palisade. Palisaden, med oppreiste påler, har vært ytterst. Forsvarerne har stått på tregolvet innenfor. Der kunne de stå skjermet og forsvare seg med pil og bue eller spyd mot angripere som strevet seg oppover skråningen.

VERKSTEDOMRÅDET
Innenfor borganlegget ligger produksjonsområdet eller det vi kan kalle verkstedområdet. Her er det funnet mange stolpehull etter småhus og boder, groper, grøfter, ovner, ildsteder og esser. Det viser at dette området, i alle fall fra år 200 til år 1000, har blir brukt til ulike typer verksteds- og håndverksaktiviteter. Her har det vært smier av ulikt slag, folk har tørket korn – noe som var viktig når man skulle brødfø kongens følge og tilreisende gjester-   og de har produsert sort salt ved å brenne tang.

SALHUSHAUGEN (SØLUSHAUGEN)
Vi kjenner bare noen svært få store gravhauger i Norge fra den tidligste delen av merovingertid. En av dem er Raknehaugen på Romerrike (ca 550 e. Kr). En annen er Salhushaugen ved Avaldsnes. (Datert til slutten av 500-tallet/ begynnelsen av 600-tallet). Det er ikke funnet noen begravelser i disse to merkverdige haugene, og det er mulig at de slett ikke er gravanlegg, men begge er blitt tolket som kenotafer – dvs minnehauger, kanskje over personer som døde langt borte fra hjemstedet eller på havet.

I sin tid var det mange gravhauger langs Karmsundet, og det har vært uklart hvilken av disse fjernede gravhaugene som var den opprinnelige Salhushaugen. På grunn av navnet, er den blitt lokalisert til Salhus like ved Karmsund bru. Trolig er dette feil. De tidligste innberetningene plasserer Salhus på garden Gunnarshaug ved grensen mot Nordbø.

Arnfrid Opedal skriver følgende: Det er mulig at haugens nåværende navn bygger på en misforståelse, kanskje fra tidlig på 1900-tallet. De eldre beretningene nevner ikke dette navnet på en stor haug på Gunnarshaug, derimot knyttes navnet ”Salhushaugene” til en gruppe mindre hauger på gården Nordbø. I samme område, tett ved gjerdet som skiller Gunnarshaug fra Nordbø, lå det tidligere en stor og en liten haug tett sammen, ifølge J.W.K. Christie i 1841. Disse to tilsammen kan ha vært ”Salhushaugen” fordi denne store haugen tidligere så ut som to hauger fordi den var delt av en vei som gikk tvers over. Denne haugen nevnes ikke ved navn i 1800-talls kildene, sannsynligvis fordi den ble oppfattet som to mindre hauger. (Skipsgravene ved Karmsundet. Kongemakt og kongerike i en førstatlig tid, UiO 2005)

Salhushaugen ble undersøkt av Shetelig i 1906 og 1912. Brøgger utførte en mindre graving i 1908. Salhushaugen var før undersøkelsene 43m i diameter og mellom 3.8 – 4,1m høg, men mye masser var fjernet før oppmålingen. Det ble under utgravingen gjettet på at den opprinnelig hadde vært ca 5 meter høy. Plasseringen på platået gjorde at den hadde virket enda høyere. Den nordre del av haugen var bygget  over en mindre haug på 13.8m i diameter og 2,7m høy. (Shetelig 1912b, oppsummert av Ringstad 1987:66).

Haugen besto av  lag av gresstorv og sandjord, nederst mot bunnen ble det funnet kull og sand. Mot Ø og N besto haugens indre av en steinpakning som var opp til 1,5m tykk. Haugen lå på fjellgrunn. Bunnen var flat og jevn. Det ble gravd flere sjakter inn i haugen, men den ble  ikke totalgravd. En grav ble ikke funnet, men Shetelig konkluderte med at muligheten for en grav i haugen var til stede.

DE GLEMTE HELTENE FRA FOLKEVANDRINGSTID OG MEROVINGERTID
De helte- og gudedikt som ble fortalt i vikingtida, forteller om hendelser og personer fra folkevandringstid og merovingertid. Det samme gjør fornaldersagaene. Disse er selvsagt farget av tida de ble fortalt i, men vi kan likevel spørre hvorfor ingen gir inntrykk av armod og isolasjon? For menneskene i disse historiene var Nordsjøen og Østersjøen en vanlig tumleplass, og reiser mellom de nordiske land virker like vanlige som våre ferjeturer til Hirtshals eller Kiel.

Kong Augvald var en av disse kongene. Han skal ha levd rundt år 600, i overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid. Det er han som i følge sagaene skal ha gitt navn til Avaldsnes. Augvald skal ha kommet utenfra og fordrevet de tidligere herskerne. Han slo seg deretter ned på Avaldsnes og gav navnet sitt til stedet.

I følge de gamle slektstavlene skal kong Augvald ha fått en sønn som het Jøsur. Jøsur fikk en sønn som het Hjør. Da Hjør døde, ble sønnen Hjørleiv den kvinnekjære konge etter sin far. Hjørleiv dro langt mot nord, til Bjarmland. Han vant seg også et rike i Danmark. Hjørleiv døde borte fra landet sitt, mens han var «i viking». Av Hjørleivs barn, nevner Halvssaga og Landnåmabok navnet på to, nemlig Ublaud og Halv.  Og med denne kong Halv er vi kommet inn i vikingtida.

MEROVINGERTID PÅ FERKINGSTAD
På Ferkingstad, som ligger på vestsida av Karmøy, har vi mange funn fra merovingertid/tidlig vikingtid. Her finner vi blant annet et gravfelt med fem branngraver på flatmark, uten hauger over. Blant disse er en mannsgrav, to kvinnegraver, en grav der gjenstandsmaterialet ikke kunne si noe sikkert om kjønn, samt en båtgrav med en dobbelbegravelse. En annen kvinne på Ferkingstad hadde på 700-tallet fått en liten haug over seg. Hun hadde blant annet fått med seg to skålspenner av «berdalstypen» og en liten ringspenne.

MEROVINGERTIDA – EN OVERGANGSFASE
Merovingertida er en overgangsfase mellom folkevandringstid og vikingtid. Vi bruker å si at folkevandringstid tilhører eldre jernalder, mens yngre jernalder begynner med merovingertid og fortsetter inn i vikingtida.

Vikingtida har tradisjonelt vært definert ut fra to historiske hendelser: Angrepet på Lindisfarne kloster i 793 og slaget ved Stamford Bridge i 1066. Arkeologisk forskning har imidlertid pekt på at ut fra det arkeologiske materialet, så må vikingtida sies å starte rundt 750, noen trekker sågar vikingtidas begynnelse helt ned til  begynnelsen av 700-tallet.  

UTE I EUROPA
Merovingerne er en frankisk slekt som på 500 –tallet har etablert et kongedømme i det som nå er Frankrike og deler av Tyskland. På 700-tallet rykker araberne nordover fra Spania. Det er ikke kongen, men kongens hoffsjef Karl Martell, som slår tilbake det arabiske angrepet. Dermed er det ute med merovingernes gamle kongeslekt. Karolingerne overtar makten.

I Sverige kalles denne overgangstida vendeltid etter rike funn gjort i Vendel, Uppland. De store gravhaugene i Uppsala er også fra denne tida.

550

Kongeslekten merovingerne har makten i Frankerriket

Salhushaugen anlegges ved Karmsundet

600

England blir kristnet, klostre og kirker grunnlegges

        607    Roma blir ”hovedstad” for den kristne kirken.

        622    Islamsk tidsregning starter med Muhammeds flukt fra Mekka til Medina

        ca 630 : Sutton Hoo skipet legges i en rik grav i Sør- England.

        632   Muhammed dør i Medina, Islam brer seg over store områder

        639  Dagobert I, den siste kongen av merovingerdynastiet med reel makt, dør.

        645   Lindisfarne kloster blir grunnlagt i Nord-England

Borganlegg bygges på Avaldsnes

700

        732   Karl Martell slår tilbake et arabisk angrep på Frankerriket

        734   Danskekongen starter byggingen av forsvarsanlegget Danevirke mot frankerne

        Ca. 742   Karl den store blir født

 

Sist oppdatert november 2022

Back