Skriftlige kilder

Tekst: Marit Synnøve Vea

SKRIFTLEGE KJELDER –  SOM KAN SEIA NOKO OM KONGSGARDEN-
Kongsgarden Avaldsnes er omtala i kongesagaer, fornsagaer og gamle kvad. Desse kjeldene tar for seg hendingar som gjekk føre seg på Avaldsnes og kan nemna bautasteinar, gravhaugar og bygningar. For eksempel står det i den forne Gudrunkvida at Gudrun etter Sigurd Fåvnesbanes død, sorgfull går fra fjellet i fem dager til høge halli åt Halv eg fekk sjå.  Likevel er det lite informasjon å henta i den gamle norrøne litteraturen om kvar kongsgardbygningane låg eller korleis dei såg ut.

Snorre vitja Avaldsnes på 1200-talet. Når han skildrar hendingar som fann stad på Avaldsnes i vikingtida, er nok bygningane han nemner sterkt prega av dei kongsgardbygningane som stod på Avaldsnes i mellomalderen.

SAMTIDSKJELDER
Vi har berre bevart nokre få skriftlege samtidskjelder frå kongsgarden på Avaldsnes i middelalderen.

Håkon Håkonssons saga:
Håkon Håkonssons saga blei skriven på 1260 talet av Sturla Tordsson på oppdrag fra Håkon sin son Magnus lagabøte. På slutten av sagaen står dette:

«På Avaldsnes let han (Håkon Håkonson) gjera ei steinkyrkje som er den fjerde største landskyrkja i Noreg»

Sagaen fortel at det har vore kyrkjer på Avaldsnes før Olavskyrkja som Håkon Håkonsson bygde. Me veit ikkje om desse har vore av stein.

I eit pavebrev av 19.des. 1247 skriv pave Innocens at Håkon har tre kyrkjer på kongsgardane sine. To av stein og ei av tre:
«Da vår kjæreste sønn i Kristus, Håkon, Norges berømte konge, slik det er framstilt for oss av den samme, har kirker i tre av sine gårder, hvorav to av stien, som han selv og hans forgjengere har bygg, og har til hensikt å bygge andre i dem, befaler vi at dersom han er villig til å gi dem tilstrekkelige inntekter av sitt eget gods, skal dere velvillig motta dem som han presenterer for dere til disse kirkene, dette til tross for at det sies at den samme konges forgjengere frivillig har avgitt patronatsretten til kirkene i Norges rike.» (Etter Knut Helle, Kongskyrkje ved Nordvegen, 1999) 

Kongebrev
Det første kongebrevet vi kjenner til frå Avaldsnes, blei skrive av kong Eirik Magnusson i 1297.

Håkon V Magnusson skreiv to kongebrev i 1308, eitt i 1309 og eitt i 1313. Eit av breva er utsteda på Avaldsnes 10. april 1308 med Balte klerk som skrivar. Det er eit vernebrev for domkapitlet i Nidaros, og viser at kongen tok seg av løpande regjeringssaker når han var på Avaldsnes.

Håkon V Magnusson sin svigerson, Hafthor Jonsson, utsteda eit kongebrev på Avaldsnes i 1314.

Eit kongebrev skrive i 1922 viser at lov-tinget då var samla på Avaldsnes. Magnus VII  Eiriksson skreiv også eit kongebrev her i 1355.

Håkon VI Magnusson skreiv det siste kjende kongebrevet frå Avaldsnes i 1374 – 6 år etter hanseatane brann ned kongsgarden.

Meir informasjon i:
«Avaldsnes – A Sea-Kings’ Manor in First-Millennium Western Scandinavia».

I Historia Rerum Norvegicarum, fortel Tormod Torfæus at Håkon V refsar islendingane, og at det kongelige kanselli var på Avaldsnes i 1313. Torfæus hadde truleg originalbrevet då han skreiv dette:
«Det er fortalt at det kom utsendinger fra kongen av Armenia til Norge, med gaver til kongen. Kongen refset folk på Island i et skarpt brev, fordi de hadde unnlatt å holde tingsamlinger i mange år (ni, tror jeg), med skadelige følger for allmuen, og han truet dem med sin harme dersom de drev på slik lenger. I tillegg til den vanlige mulkten, forbød han lovsigemannen å ta opp saker for guvernørene eller deres fullmektiger, eller biskopens gårdsbestyrere, neste år bortsett fra ved slike tingsamlinger. Dette brevet ble skrevet på Avaldsnes hellige Trefoldighets søndag i året 1313.»

Frå Håkon V Magnusson sitt testamente
Håkon V nemner også kongskyrkja på Avaldsnes i testamentet sitt:
«Men til den sæle Olav si kyrkje på Avaldsnes som er kongeleg kapell, testamenterer me alle klede, bøker og relikvier, som finst i denne kyrkja, og alle klædesvaror av raudfarga silke, som ligg samanrulla, til å laga (fleire) klæde av, dei som finnst i kista vår, og av det silketyet som det er vove gulltråd i, so mykje som trengst til å pryda dei nemnde klæde, og ein kvit messehakel av silke og dertil to dalmatikar (messeskjorter), tri korkåper og eit antependium (forheng framfor altarbordet) og ei sylvmorkåpe for Kristi likam og so ei stor klokke som vart støypt i England av Sigvalus. Og med dette stadfestar me for nemnde kyrkja alle dei fyremuner og fridomar som er gjevne av oss og dronning Eufemina, vår avlidne ektemake, til viljug åminning. *1)Og til byggjing og muring av denne kyrkja testamenterer me alle inntektene våre på Karmøy like til denne byggingen vert heilt og fullt ferdig. Når so denne bygning er ferdigbygd, lyt dei førenemnde inntektene av Karmøy gå attende til kruna.»  (Etter Lars Skadberg: Olavskyrkja og Kongsgarden på Avaldsnes. 1950)

*1. Ut frå testamentet ser ein at det framleis er byggjearbeider som skal utføras på Olavskyrkja. Det har vore gissa på at dette kan vera ferdigstilling av det åttekanta kapitelhuset, eventuelt at tårnet ikkje var heilt fullførd.

Klagebrev fra Håkon mot hanseatane
» I fredstid herjet og brente de (hanseatene) kongens gårder på Avaldsnes og andre ved Karmsundet, skogene hans ved Selbjørn, husene for fattige reisende mellom Bergen og Karmsund foruten gårder og hus ved Karmsundet, som tilhørte kongens undersåtter. Kongens tap var mer enn 2000 mark brent sølv» ( Omsetting av klage nr. 8 som kong Håkon VI Magnusson rettar mot dei austlege Hansabyane i eit brev av sommaren 1370. Etter Frode  Fyllingsnes.)

Avaldsnes kan ha vore i bruk som kongsgard også etter hanseatane sine herjingar i 1368 med tanke på at det blei skrive eit kongebrev her i 1374. Men då Christian I i 1453 forhandla med den avsette erkebiskopen av Nidaros i Nothaw, blir ikkje kongsgarden på Avaldsnes nemnd. Det ser derfor ut til at Avaldsnes slutta å være kongsgard ein gong mellom 1374 og 1453.

GAMLE INNBERETNINGAR, ARTIKLAR, MALERI ETC
Gamle innberetningar og artiklar, nedskrive materiale etter munnlege overleveringar, kallsbøker, gamle maleri, foto og anna arkiv, kan gi visse opplysningar om bygningsrester på Avaldsnes.

Her er nokre eksempel:
K. Christie 1842. Urda II (om kongsgården)
Spørge vi etter kongsgaarden (…) så hadde vi i Snorre så meget Hint, at den er at søge nærved høiene. (…) Dog leder Snorre os til en noget nærmere Bestemmelse, idet han i Olaf Haraldsons Saga, Kap 123 siger: ”Oppe paa Øen Kormt, kort fra Søen, stander der en stor Gaard, der er en Kongsgaard, og et ypperlig Jordbrug”. Vi søger den altså snarere nede ved høiene enn længer oppe på Sletten.

I samme sagas 127de Kapitel fortælles, at Erling Skjalgsøn her opstillede sine Folk ”paa begge Sider at det stræde, som gikk fra Kirken til Stuen.” Af et saadant Stræde findes endu Spor paa Augvaldsnæs Kirkegaard, hvor man seer en muret Vei nede i Grunden, førende lige mod Syd og i retning mod Østsiden af den Tomt, hvorpaa Prestegaardsbygningerne nu staae. Da nu kirken, som siden nærmere omtales, stod lidt sydligere, end den nustaaendes Kor, og Erling Skjalgsøns oppstillede Mannskap utgjorde 1500 Mand, hvilke tun vilde faaet usselt rom mellom Kirken og Prestehusene, er det rimelig, at vi søge kongsgaardens Tomt i samme Høyde fra Søen som Prestegaardens, men lidt lenger Syd, på den store Plan bak haven, hvis østre Kant er snorlige affskaaren og ovenpaa er den jævn som et Gulv med sin længste utstrekning fra Syd mot Nord, I denne mindre sædvanlige retning havde da vel huserne staaet på denne Tomt.

Nicolaysen 1862 – 1866 . Norges fortidslevninger
Vestenfor kirken er en naturlig forhøyning kallet Kongshaugen; – og et stykke vestenfor prestegaarden en lav haug, hvorpaa det stod en sterkt hellende bautasten som blev borttagen 1861 – 1863; den stod så dypt nede i jorden, at den måtte slaaes i stykker for at faaes bort. Likeledes vestenfor prestegaarden oppdagedes 1863, under et tynnt jordlag, en temmelig udstrakt brolegning af firkantede, temmelig store tett sammensluttende stene med den flade side oppad, og saaledes at der, som det syntes, var et dobbelt lag av saadanne stene.

Åttekanta kyrkje og bautasteinar
Det har stått minst 3, truleg 5, bautasteinar på Avaldsnes.
16 skritt sør for Olavskyrkja skal det også ha stått ei lita, åttekanta kyrkje, 34 alen i omkrins.

Arkivar Lars Svedsen si skisse over den åttekanta kyrkja på Avaldsnes og kvar tre av dei store bautasteinane kan ha stått. Svendsen baserer seg her på opplysningar frå Koren Christie og P.C. Friis.

P.C.A Friis  ca 1600,
P.C.A Friis skriv, ca 1600, at den vesle kyrkja framleis står, og at ho blei bygd av Olav Tryggvason. «Derhos staar en liden Kircke, kaldis Kongens Capel, oc er en av de 4 første Kirker som K. Olaff Trøgvesøn lod bygge her i Norrige. (..)

Dept, «Veiledning til at lære etc, ca 1840:
Et skrift fra 1840 (K. Dept, «Veiledning til at lære etc..») sier følgende:  «Da kong Olaf Trygvesøn her christnede Folket paa et Sted som Sagnet endu benævner Daabshaugen, opførtes en Kirke, hvoraf der findes Levninger tilbake paa den nuværende Kirkegaard, omtrent 16  Skridt søndenfor Kirken, hvor man, ved at grave omkring Grundvolden, har fundet, at den var bygget ottekantet, omtrent 34 Alen i Omkreds.»

Etter munnleg informasjon frå gamle folk, blei dei siste steinane frå denne kyrkja fjerna rundt 1900. Steinane blei nytta i  steinmuren  til driftsbygningen som då var under bygging.  Men – det skal framleis vera kyrkjerestar att i jorda.

Truleg var den åttekanta kyrkja bygd i samband med Olavskyrkja, og ikkje på Olav Tryggvason si tid.

K. Christie: Antikvarisk historisk tidsskrift, «Urda» 1847
Om Kjellerhaugen/Kuhaugen
…uden en uhjemlet Beretning om, at høien skal være kaldt Kohougen eller Kjyrehougen.(..) Kohøien maa nu blive at søge etandetsteds, men i Nærheden, og er maaske den – knappe tohundre Skridt sydenfor Augvaldshøien (Flagghaugen) beliggende overmaade store, nu saakaldte Kjelderhoug, hvori for en del år siden groves en Potetkjelder, ved hvilket Arbeide man paastaar en Bonde, der foretog Gravningen, skal være bliven rig; idetmindste var hans pludselige Overgang fra Armod til velstand etter Kjeldergravningen Folk paafaldende.» J. K. Christie: Antikvarisk historisk tidsskrift, «Urda» 1847)

UTDRAG FRÅ SAGALITTERATUREN DER KONGSGARDBYGNINGANE ER NEMNDE:

HEIMSKRINGLA, OLAV TRYGGVASONS SAGA

Olav Tryggvason og seidmennene:
Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten tre hundre mann.

Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem.

Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.

Olav Tryggvason og Odin.
Det blir fortalt at engang kong Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom det en gammel mann til ham en kveld; han talte overmåte klokt for seg, hadde ei sid hette og var enøyd. Han visste å fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen; kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting, gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og garden var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge og en stor hærmann. Mest dyrket han ei ku, og hadde henne med seg overalt hvor han kom; han trodde det var helsebot å drikke mjølka hennes. «Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin, i den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt like ved garden, der ble satt bautasteiner, og de står her ennå. Kua ble hauglagt et annet sted ikke langt herfra.

Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Da de hadde sittet til langt på natt, minte biskopen kongen om at nå var det på tide å gå og legge seg, og så gjorde kongen det. Men da han hadde kledd av seg og lagt seg til sengs, satte gjesten seg på fottrinnet og snakket med kongen lenge ennå. Når et ord var sagt, stundet kongen etter neste. Da talte biskopen til kongen og sa at nå var det på tide å sove; og kongen gjorde så, og gjesten gikk ut. Litt seinere våknet kongen og spurte etter gjesten, bad folk kalle ham til seg, men gjesten var ikke å finne noen steder.

Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken, og spurte om det var kommet noen fremmed mann til dem. De sa at da de skulle stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt så dårlig slakt de kokte til kongens bord, og så gav han dem to digre feite oksesider, som de hadde kokt sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at all denne maten skulle de ødelegge, han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge; han sa at Odin skulle ikke komme noen veg med å få sveket dem.

I sagaen etter Odd Munk står det meir utfyllande om desse hendingane. Odd Munk fortel at Olav Tryggvason gjekk ut og grov i haugane der Augvald og kua skulle vera gravlagde; i ein haug fann han mannebein etter Augvald, i en annna fann han kubein etter Augvald si heilage ku.

HEIMSKRINGLA, OLAV DEN HELLIGES SAGA
Asbjørn Sigurdson drar sørover for å kjøpe korn:
Asbjørn gav seg av sted og hadde tjue mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.

Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.

Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. «Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.» Tore svarte: «Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre; steder kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.

Asbjørn sa: «Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.» Tore sa: «Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?» Han sa: «Mor mi er søster hans.» Tore sa: «Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen !» Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: «Far vel da, og kom innom her på hjemvegen !» Asbjørn sa at det skulle han gjøre.

Asbjørn kjøper korn fra Erling Skjalgsons treller
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og ti mann gikk i land, de andre ti ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. «Jeg tror ikke det fins noen mann her,» sa han, ‘som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.» Asbjørn sa: ‘Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mekttigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.» Erling så på ham og smilte, han sa: «Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.» De gjorde det, og var glade om kvelden.

Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: «Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?» Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: «Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.» Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner.

Tore Sel konfiskerer Asbjørns kornlast og tar seilet hans
Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde seksti mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa: ‘Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.»

Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. «Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.» Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: «Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.» Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.

Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. «Det var nok så,» sa han, «at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.»

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

Asbjørn kommer til Avaldsnes og dreper Tore Sel
Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med tjue tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten nitti mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.

Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: «Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen.» Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords.

Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa: «Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?» Tore sa: «Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.»

Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.

Kong Olav dømmer Asbjørn til døden
Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa: «Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet.» Kongen sa: «Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe?» Skjalg svarte: «Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.» Kongen sa: «Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.»

Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson: «Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag.»

Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa: «Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere?» Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg: «Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham.» Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.

Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa: «Hvorfor er han ikke drept?» Torarin Nevjolvsson sa: «Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta?» Da sa kongen: ‘Sett ham i lenker og drep ham i morgen.» Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over.

Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin: «Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn , vennen din, kan bli hengt.» Torarin bøyde seg for kongen og sa: «Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag.» Kongen så på ham og sa: «Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte.»

Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også.

Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned.

Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham to øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa: «Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort.» Kongen sa: «Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort.» Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen.

Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn. «Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre,» sa han. Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.

Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå femten hundre mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.

Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet: «Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet.»

Kongen svarte: «Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss.» Erling sa: «De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte.» Kongen sa: «Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk?» «Nei,» sa han. «Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå.»

Erling sa: «Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss.» Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: «Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene.» Kongen svarte: «De skal rå.»

Da sa biskopen: «Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid.» Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke.

Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så: «Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes.» Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville. «Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der.» Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham.

Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane.

Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore: «Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst?» «Ja, det er så,» sa Asbjørn, » eller hva synes du, frende?» «Det skal jeg snart si,» sa Tore. «Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer.»

Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine.

Etter at kong Olav og Erling Skjalgsson hadde møtt hverandre på Avaldsnes, tok stridighetene mellom dem til igjen, og de vokste slik at det til slutt var fullt fiendskap mellom dem

 

Back