Havneundersøkelser

Tekst Marit Synnøve Vea

AVALDSNES HAVNEPROSJEKT
På 70- og 80-tallet ble det tatt noen små sjakter i havbunnen på Avaldsnes. I perioden 1998 – 2012 gjennomførte så Stavanger maritime museum (tidl. Stavanger Sjøfartsmuseum) en rekke marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet. Arkeologisk museum, Stavanger var involvert i å undersøke strukturer på land som kan ha sammenheng med havneaktiviteter.

I 2009 ble Avaldsnes Havneprosjekt koblet sammen med prosjektet Hanseatic Trade in the North Atlantic, et samarbeid mellom Universitetet i Wien og Queen´s University i Belfast.

Se: German trade in the North Atlantic (c. 1400-1700). Eds.  N. Mehler, M. Gardiner, E. Elvestad (2019)

Undersøkelsene viser at det finnes uberørte og unikt bevarte funn i kongsgårdens havneområde, særlig fra den hanseatiske perioden. Hanseatenes tilstedeværelse på Avaldsnes var fra ca. 1350 – 1500.

Det ble også funnet et svært godt bevart vrak i mudderet i det indre havneorådet. Foreløpige studier viser at dette middelalderskipet ble bygget omkring 1395 i Gdansk-området. Kun en liten del av vraket er undersøkt, men vi kan fastslå at dette er et av de best bevarte vrakene i Nord-Europa fra perioden.

Les mer om havneundersøkelsene:
Notau – the Hanseatic harbour at Avaldsnes, south-west Norway- written sources, maps and place-names. Frode Fyllingsnes, 2019
Maritime-archaeological investigations of the Hanseatic harbour at Avaldsnes. Endre Elvestad and Arnfrid Opedal, 2019

Kanskje skjuler mudderet rundt Avaldsnes også flere vrak? Det kan finnes spor etter tidligere perioder i havneområdet. Hva med de rike periodene i jernalderen med fyrster og sjøkonger? Er det mulig å spore rester etter byggingen av langskipene? Kan det finnes havnestrukturer, vrak eller avsetningslag fra disse periodene også?

For å undersøke dette, tok Stavanger maritime museum initiativ til et nytt forskningsprosjekt kalt Avaldsnes – Maktens havn.

AVALDSNES – MAKTENS HAVN
Forskningsprosjektet Avaldsnes – Maktens havn, etablert i 2019, er et samarbeid mellom Stavanger maritime museum, Arkeologisk museum, UiS, Avaldsnesprosjektet, Saga Subsea og Geopluss.

Prosjektet kombinerer arkeologi og teknologi fra offshoreindustrien i en forskningsundersøkelse som skal få fram ny kunnskap om hvilken rolle havneområdet spilte for det maritime maktsenteret Avaldsnes gjennom 3000 år.
Se egne nettsider: Avaldsnes – Maktens havn

BAKGRUNN: AVALDSNES – ET MARITIMT MAKTSENTER
Avaldsnes kongsgårdområde ligger på et nes ved Karmsundet, helt sør ved skipsleia Norðvegr – Nordvegen. Den som kontrollerte Avaldsnes, kunne kontrollere forbindelsen med resten av verden både for folk som skulle oppover og nedover norskekysten. Det var denne strategiske beliggenheten ved skipsleia som gjorde at det vokste fram et maktsenter på Avaldsnes allerede i eldre bronsealder.

Avaldsnes var en base for sjøkonger fra ca. 200 fram til rundt år 900 da Harald Hårfagre tok makten. Sjøkongene hadde sjøen som sitt domene, og de bygget opp en suveren kompetanse på skipsteknologi, maritime ferdigheter og maritim krigføring.

Harald Hårfagre startet sin karriere som sjøkonge, men i løpet av sin lange regjeringstid ble han også landkonge, og han la dermed grunnlaget for kongedømmet Norge. Avaldsnes regnes som Harald Hårfagres viktigste kongsgård.

I 2017 avdekket Kongsgårdprosjektet Avaldsnes, UiO en gedigen kongsgård i stein fra høymiddelalderen. Det viser at også middelalderkongene hadde storsatsing på Avaldsnes. I 1368 satt hanseatene fyr på Avaldsnes kongsgård, og etter 1400 merker vi lite til kongelig nærvær. I stedet ser det ut som hanseatene har overtatt den makten kongene tidligere hadde på Avaldsnes.

KONTROLL OVER KARMSUNDET
Arkeologiske undersøkelser viser at herskerne på Avaldsnes fra romertid til høymiddelalderen hadde sine bygninger på det nåværende kirkeplatået. Platået ligger høyt og er lett å forsvare mot fiender. Herfra er det god sikt både sørover og nordover langs skipsleia Karmsundet.

Havstrekningen utenfor Karmøy er et av de styggeste og mest ureine farvann på hele sør-vestkysten. Derfor ble skipstrafikken tvunget gjennom det lange og smale Karmsundet.

Karmsundet er lett å kontrollere, både ved selve kongesetet og ved Salhus, som er sundets smaleste punkt. Den sterke Salhusstrømmen gjorde at fartøy ofte måtte ligge og vente til strømmen skulle snu. Dette gjorde det ekstra lett for vaktmannskapet på kongesetet.

Herskerne på Avaldsnes var avhengige av sine skip, både når de skulle kontrollere norskekysten, og når de dro ut i verden for å skaffe seg internasjonale alliansepartnere eller slåss mot fiender. Derfor var det også avgjørende at området ved Avaldsnes hadde mange gode havner.

KONGSGÅRDENS HAVNEOMRÅDER
Når vi i dag snakker om den historiske havna på Avaldsnes, bruker vi ofte betegnelsene den indre havna og den ytre havna. Den indre havna omfatter det lune, grunne området øst for Nordvegen Historiesenter og fram til Gloppeneset. Den ytre havna brukes helst om området fra Gloppeneset, forbi Bukkøy og utover mot Karmsundet.

Et annet havneområde ligger nord for Olavskirken. Her går flere hulveger ned mot sjøen ved Bøvågen. Dette viser at det har vært en velbrukt, men værutsatt havn i dette området. Her er også stedsnavnene Lahammar (GN Laðhamarr, lasteplass for skip) og Karvagrovene (GN karfi, skipstype i vikingtid).

Ved Bukkøy finner vi havner som knyttes til det hanseatiske Notau/Nothaw. Her finnes stedsnavnene Nora Nåttå, Søra Nottå/Nottehavn. Navnet Søra Nottå skal også ha vært brukt om et område ved Stutøy.

Kongshavna på Avaldsnes kan likevel, både i middelalderen og i de forutgående tidsepokene, ha hatt en mye større utstrekning og inkludert Bøvågen og sjøområdet fra Fårøy til Høyevarde.

LANDHEVNING
Fram til middelalderen var det to utløp fra den indre havna. Etter som landet hevet seg, bygde det seg opp en landtunge mot nord ved Gloppeneset. Den hindret gjennomstrømmingen av vann som kunne skylle bort sporene av menneskelig aktivitet. Dette førte til at det la seg et ekstra tykt mudderlag i det indre havneområdet. Slike mudderlag gir svært gode bevarinngsforhold for organisk materiale. Formudringen førte også til at den indre havna trolig ikke kunne brukes etter middelalderen.

Den ytre havna har vært i bruk gjennom hele middelalderen. Det er her vi finner de største mengdene med hanseatisk keramikk. Bare en liten del av havneområdene er så langt arkeologiske undersøkt, men resultatet har vært overveldende.

HVA ER FUNNET?
På sjøbunnen mellom Gloppe, Fårøy og Bukkøy, ligger det store mengder av keramikk. Dateringen av keramikken spenner over en periode fra 1100-tallet til 1500-tallet, men med et markert høydepunkt på slutten av 1300-tallet og 1400-tallet. Keramikkmaterialet kan grovt deles i to hovedkategorier. Den ene er kokekar fra Nederland/Nord-Tyskland og Sør-Skandinavia og den andre er drikke- og skjenkekanner fra Siegburg.

I samme området ligger også ballast, dyrebein og trerester som er påfallende. Det er også funnet mer spesielle ting som et stempel med bumerke, kammer, skolær, fiskesøkker, emne til en båtstevn, et pilegrimshorn osv. Noen av disse gjenstandene er unike og finnes bare her.

I den indre delen av havna ligger det godt bevarte middelaldervraket kalt Avaldsnesskipet. Her er det også registrert bryggekonstruksjoner og brofundament.

Mange steder i strandsonen og på land er det  funnet en rekke strukturer som har sammenheng med havneaktivitet, slik som hulveger, fortøyningsrøyser, båtopptrekk, nausttufter og hustufter.
se:
HANSEATER AVSLØRT AV AVFALLET. (Aftenposten 2011)
UNIKE KULTURMINNER VASKES BORT (Stavanger Aftenblad 2010)

AVALDSNESSKIPET
Et godt bevart middelaldervrak ligger skjult i mudderet i det indre havneområdet på Avaldsnes. Ca. 18 meter av skipet er bevart, men det har opprinnelig vært ca. 22 m langt, 6 m bredt og 5 m høyt. Dendrodateringer viser at skipet ble bygget i 1395, trolig i Gdansk, Polen.

Det er kun foretatt noen få undersøkelser av skipet. Så langt kan vi si at skipet har trekk av skipsbyggingstradisjoner både fra Skandinavia og Østersjøområdet.

Avaldsnesskipet er klinkbygd slik vi kjenner det fra vikingskipene. Bord og garnering er kløyvd, siden økset og høvlet. Dette var vanlig i vikingtida og ut i middelalderen i Norden, men metoden var svært ressurskrevende fordi man fikk få bord ut av en stokk. Til gjengjeld ble bordene svært solide og spenstige siden fibrene ikke ble ødelagt.

Hudbord, spant og garnering har kraftige dimensjoner og alt tømmeret er av eik. Sømmen som fester hudbordene har firkantete roer, noe som ikke er vanlig på kogger. Mellom hudborda er det brukt dyrehår som tetningsmateriale (nordisk trekk), men der borda er festet til stevnene, er det brukt mose (baltisk trekk).

Avaldsneskipet har en karakteristisk form, forut er skroget bredt og fyldig, men mot akterstavnen blir det svært smalt. Dette kan forklares ved at man forsøkte å kombinere lasteegenskaper med gode seilingsegenskaper.

Størrelse og konstruksjon indikerer at dette var et solid handelsskip bygget for langdistanseseilas. Trolig var det av den skipstypen som kaltes holk i middelalderen. Dette var hanseatenes fineste og mest påkosta frakteskuter.

DET GÅTEFULLE NOTHAW (NOTAU, NOTOW)
Hanseatene, eller hansaforbundet, var en sammenslutning av i hovedsak tyske byer som oppsto på 1200-tallet. På 1300 – 1400-tallet dominerte de handelen i Nord-Europa. Hansaforbundet ble så økonomisk og politisk mektige, at de kan regnes som en stormakt i Europa på denne tiden. I denne perioden hadde de også stor innflytelse i Norge, og de hadde nærmest monopol på den norske utenrikshandelen.

I boka «Den norske so» fra 1584, skrevet av en tysker, heter det at hanseatene hadde sin første handelsstasjon i Norge på Nothaw, men fordi de ble ille plaget av sjørøvere her, flyttet de kontoret lenger inn i landet til et tryggere sted, nemlig Bergen.

Gamle kart og skriftlige kilder plasserer Nothaw i Karmsundet. Helt siden 1800-tallet er det blitt diskutert hvor Nothaw låg. Et hollandsk kart fra 1663 plasserer «Notu» på Avaldsnes, og etter hvert ble det fokusert på øyene nedenfor kongsgården. Her finnes fremdeles stedsnavnene Nora Nottå, Søra Nottå og Nottehavn.

De store mengdene med arkeologisk material etter hanseatene som kom fram under undersøkelsene fra 1970 – 2012, sannsynliggjør at Nothaw nå er funnet. Mengdene med funn i sjøen må komme fra en bosetting på land. Skriftlige kilder nevner også at hanseatene hadde hus og infrastruktur her.

Det er i dag synlige ruiner etter flere hus, naust, fortøyningsrøyser osv. flere steder på øyene sør for Avaldsnes, bl.a Fårøy og Stutøy. Trolig er det også slike spor på Bukkøy, men den tette granskogen gjør det vanskelig å foreta registreringer.

HANSEATISK HUSTUFT PÅ FÅRØY
I 2011 undersøkte prosjektet Hanseatic Trade in the North Atlantic (Mehler, Gardiner, Elvestad) en tuft på Fårøy. Tuftens innvendige mål er 8,7 x 4,9 m, og den har kraftige vegger av stein. Bygningen er gravet delvis ned i bakken, men skiller seg ellers ut fra den tradisjonelle byggeskikken på Sørvestlandet.

Den sørvestlige delen har en smal veranda med en innvendig dør mot øst og en utvendig dør mot sør. Døråpningene er ganske smale, ca 0,9 m. Reparasjoner på østveggen tyder på at bygningen har vært i bruk en stund. Antagelig har både langvegger og kortvegger vært bygget av stein til full takhøyde. En mur inne i tuften kan tyde på at den har vært delt i to rom.

Under utgravningene ble tuften datert til midten av 1400-tallet. Vi regner med at bygningen har sammenheng med den markante hanseatiske aktiviteten som fant sted i området på denne tiden. På hanseatiske boplasser på Shetland og Island er det registrert rester etter steinbygninger som antagelig var lagerhus og i noen tilfeller bolighus for kjøpmennene. Som på Avaldsnes lå disse bygningene nær sjøen med gode landingsplasser i fjæra og gode ankringsforhold utenfor.

Det er ble ikke funnet noe ildsted i bygningen på Fårøy, derfor var den neppe et bolighus. De smale inngangene gjør at bygningen trolig heller ikke var brukt som oppholdssted for dyr eller til lagring av varer. Det er mulig bygningen har hatt en administrativ funksjon eller fungert som vaktbod. Fra stedet var det godt utsikt til Karmsundet og skip som passerte forbi eller lå ankret opp i havna.

En lignende bygning finnes også på Stutøy. Den er ikke undersøkt. Se 3D modell av tufta på Stutøy

KONGENS YTRE HAVN
I november 2012 skulle marinarkeologene forøke å avgrense hanseatenes havneområde. De kom da over en eldre havn som går tilbake til kong Sverres og Håkon Håkonssons tid, dvs. fra sist på 1100-tallet og 1200-tallet..

Funnene av svært godt bevarte kulturlag med treflis og dyrebein, dukket opp da det ble gravd to sjakter på et avgrenset område mellom Bukkøy og Fårøy. De to sjaktene ble gravd et stykke fra hverandre. Bevarte kulturlag fra 1200-talls havnen må derfor dekke et område på minst 7000 kvadratmeter, men det har vært større. Kulturlagene strekker seg nemlig inn under det området hvor hanseatenes aktivitet er registrert.

Funnene fra 1200-tallet har en helt annen karakter enn de senere funnene fra hansatiden. Dette viser at havna ble brukt på en annen måte. Treflisene er hugde spon, enten fra byggearbeider på land eller skipsreparasjoner/skipsbygging. Dyrebeina ligner på avfall kastet over bord fra daglig forbruk, og ligner ikke den nærmest industrielle slaktingen i stor skala som man ser etter den hanseatiske aktiviteten.

Se
HER FINN ARKEOLOGANE TRULEG HAMNA TIL HÅKON HÅKONSSON (NRK 2012)
FANT HAVNEN TIL AVALDSNESKONGSGÅRDEN (Aftenposten 2012)

Sist oppdatert november 22

Back