Vikingtid (750 – 1100 e.Kr)

Tekst: Marit Synnøve Vea

OVERTROISKE VIKINGER I 2006 fant AmS en kvinnegrav fra vikingtid på Kongshagen. I graven lå blant annet 10 glassperler og  en grønsteinsøks fra eldre steinalder.  Slike økser kalles tordenkiler. Vikingene trodde disse øksene hadde trolldomskrefter, og  kvinnen fikk den med seg som beskyttelse mot onde makter. Foto AmS

OVERTROISKE VIKINGER
I 2006 fant AmS en kvinnegrav fra vikingtid på Kongshaugen. I graven lå blant annet 10 glassperler og en øks fra eldre steinalder. Slike økser kalles tordenkiler. Vikingene trodde disse øksene hadde trolldomskrefter, og kvinnen fikk den med seg som beskyttelse mot onde makter. (Foto AmS) Se: The Thunderstone Mystery

KONGESETET AVALDSNES
Avaldsnes blir kalt Norges eldste kongesete fordi Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord ca 870. Men da Harald Hårfagre slo seg ned på Avaldsnes, hadde stedet i realiteten vært kongesete helt siden yngre romertid.

Noen av kongene kjenner vi bare fra arkeologien, andre er omtalt  i gamle skriftlige kilder som heltesagaer, kvad og islandske Landåmabok. Disse kongene kjenner vi av navn, selv om genealogien ikke alltid er å stole på og flere generasjoner kan ha falt bort i ættetavlene.

VIKINGKONGENE FØR HARALD HÅRFAGRE
I det vi trer inn i vikingtida rundt 750, heter kongen på Avaldsnes trolig Hjørleiv den kvinnekjære. Deretter følger hans sønn Halv, som har fått en egen saga diktet om seg; ”Sagaen om Halv og Halvsrekkene”. Navnet hans kommer av GN há-alfr; høg alv. De gamle, skriftlige kildene forteller at kong Halv fikk en sønn som het Hjør.

Denne kong Hjør seilte langt mot nord, helt til Bjarmland. Her giftet han seg med bjarmlandsprinsessen Ljufvina som var av mongolsk avstamning.  Han tok henne med til Avaldsnes. Slik gikk det til at en mongolsk prinsesse ble dronning på Avaldsnes. Hjør og Ljufvina fikk et tvillingpar; Geirmund og Håmund. Begge fikk tilnavnet  Hejlarskinn som betyr ”mørk i huden”.

Trolig var det Hjør og Ljufvina som hersket på Avaldsnes rundt 870, da Harald Hårfagre slo seg ned her. Vi vet ikke hva som hendte med det gamle ”kongeparet”, men sønnen Geirmund Heljarskinn var i vesterled på denne tiden. Han  samlet seg store rikdommer i Irland. Siden dro han til Island, og han blir i Landnåmabok kalt ”den fremst av alle landnåmsmennene på Island.”

Bosettingssporene viser stedene for produksjon, boliger og politisk/religiøs i de områdene som til nå er undersøkt. virksomhet.

Bildet viser stedene for produksjon, boliger og politiske/religiøse handlinger i de områdene som til nå er undersøkt.

KONGSGÅRDEN(E) PÅ AVALDSNES
Det har stått en rekke kongsgårder på Avaldsnes opp gjennom tidene. Og hver kongsgård har hatt mange bygninger til ulike aktiviteter. I de områdene som Kongsgårdprosjektet undersøkte i 2011 og 2012, er det funnet spor etter flere av disse kongsgårdene. Det er også funnet bosettingsspor fra både første, midtre og siste del av vikingtida. Grovt sett kan vi si at verkstedområdet gjennom hele jernalderen, inkludert vikingtid, har ligget øst for nåværende driftsbygning. «Boligområdet» har ligget der Pakterhagen er i dag, på platået mellom kirken og nåværende driftsbygning. Hallen for religiøse og politiske handlinger, har ligget ytterst på platået, like sør for kirken.

Vi bør imidlertid huske på at bare en liten del av kongsgårdområdet er utgravd. Noen bygninger kan ha  ligget i områder som ennå ikke er undersøkt, andre er helt sikkert blitt ødelagt gjennom århundrene, uten å etterlate seg spor. Vi vil dermed kun få et lite hint av hvordan kongsgården(e) på Avaldsnes kan ha sett ut.

KONGSGÅRDENS HAVNEOMRÅDE
Den var den strategiske plasseringa ved Karmsundet som gjorde kongsgården Avaldsnes så viktig for de gamle, riksbyggende kongene.  Når de satt på Avaldsnes, hadde kongemakten ferdselen langs kysten i sitt grep. De kunne kreve inn avgifter og kontrollere fiendtlige skip, og Avaldsnes var et glimrende utgangspunkt når skipene skulle sendes over havet på vikingtokt eller handelsferder. Ressursene på kongsgårdene gjorde det også mulig å holde mange krigere.

Det er mange gode havneområder like ved kongsgården. Vi vet at hele den kongelige krigsflåten i perioder lå ved Avaldsnes. Da må hver krik og krok ha vært fylt med skip.  Til vanlig regner vi med at vikingtidens konger benyttet samme havn som kongene i middelalder; fra området like nedenfor Nordvegen Historiesenter til området sør for Bukkøy. Her finner vi mange spor etter sjørelatert virksomhet.

Seidmennene på Skrattaskjær. Illustrasjon av H. Egedius til Snorres kongesagaer

Seidmennene på Skrattaskjær. Illustrasjon av H. Egedius til Snorres kongesagaer

DRAMATISKE HENDELSER PÅ AVALDSNES.
Fra Harald Hårfagres tid og framover, er Avaldsnes historie tett knyttet til historien om de norske rikskongene. Fra kongesagaene kjenner vi flere dramatiske hendelser som foregikk på kongsgården:

OLAV TRYGGVASON OG ODIN
Snorre forteller at Olav Tryggvason en gang fikk besøk av en gammel, enøyd mann som blant annet kunne fortelle om kong Augvald, folkevandringskongen som hadde gitt navnet sitt til Avaldsnes. Etter denne samtalen hadde kong Olav problemer med å sove, han stod derfor opp for å se etter den gamle. Da han kom ned til kokken, fikk han vite at den enøyde hadde forsøkt å forgifte maten som skulle settes fram for kongen. Olav Tryggvason forstod da at det var selveste Odin som hadde vært på besøk.

OLAV TRYGGVASON OG SEIDMENNENE
En annen gang, påsken 998,  kom et fullastet skip med seidmenn (magikere) og annet trollpakk inn til Avaldsnes. Lederen deres var Øyvind Kjelda, og de kom for å kaste trolldom over kongen fordi han brakte kristendommen til landet. Seidmennene mante fram ei tykk, svart skodde, men skodda vendte seg i stedet mot seidmennene som virret omkring i blinde. Kongen grep inn og bandt seidmennene fast på et skjær. Da sjøen flødde, druknet seidmennene. Skjæret ble siden kalt Skrattaskjær. (Skratte = trollmann)

Asbjørn Selsbane  går mot kongsgarden på Avaldsnes. (Olav den Helliges saga, Ill. E. Werenskiold)

Asbjørn Selsbane går mot kongsgarden på Avaldsnes. (Olav den Helliges saga, Ill. E. Werenskiold)

 OLAV DEN HELLIGE OG ERLING SKJALGSSON
Også Olav den hellige opplevde dramatikk på Avaldsnes. Det var påsken 1023. Olav hadde nettopp dømt Asbjørn Sigurdson fra Trondenes til døden fordi Sigurd begikk den uhørte handling å hogge hodet av konges årmann, Tore Sel.

Mens kongen var til messe, gikk det bud til Erling Skjalgsson om hva som var i ferd med å skje. Avaldsnes var på denne tida kongemaktens bastion på Vestlandet, den reelle makthaver var likevel Erlings Skjalgsson – Asbjørn Sigurdsons morbror.

Erling kom til Avaldsnes med 1500 arge jærbuer for å redde søstersønnen fra døden. Og Olav kunne ikke gjøre annet enn å benåde drapsmannen, som siden ble kalt Asbjørn Selsbane. Denne hendelsen på Avaldsnes satte ondt blod mellom slektene og ledet fram til slaget på Stiklestad der en annen av Asbjørns onkler, Tore hund, drepte Olav den hellige.

Ringspenne fra Blodheia. (Foto AmS)

Ringspenne fra Blodheia, 900-tallet. (Foto AmS)

SLAGET PÅ BLODHEIA
I 953 kom en dansk/norsk hær ledet av Eirik Blodøks sine sønner opp Karmsundet. De gikk i land ved Avaldsnes der de møtte onkelen Håkon den Gode til et blodig slag mellom de store bronsealderhaugene på Blodheia. Agrip sier at tre av Eirik Blodøks sine sønner falt i dette slaget, men Snorre nevner bare Guttorm Eiriksson.

SKIPSGRAVENE VED KARMSUNDET
To av Europas 13 kjente skipsgraver, Storhaug og Grønhaug,  ligger ved Avaldsnes. Dendrokronologiske undersøkelser fra 2009, viser at også Osebergskipet ble bygget i dette området. Se:
Osebergskipet fra Sørvestlandet. Arkeologi i nord
Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Academia

Storhaug (Gunnarshaug) og Grønhaug ble åpnet i 1886 og i 1902. Grønhaug hadde vært utsatt for gravrøvere kort tid etter haugleggingen, mens Storhaug graven var blitt utsatt for jordhungrige bønder i nyere tid. Likevel viste det gravgodset som ennå fantes, at skipene hadde vært like rikt utstyrt som de mer kjente skipsbegravelsene Oseberg og Gokstad. Man tok det derfor som et tegn på at Harald Hårfagre hadde brakt ynglingeættens gravskikk med seg da han slo seg ned på Avaldsnes. Haakon Shetelig antydet til og med at Harald Hårfagre selv kunne være gravlagt i en av disse haugene.

To store halsringer av sølv, vikingtid, funnet i sjøkanten,Nordre Eike. Muligens allianseringer gitt til personer som utførte viktige oppgaver for kongemakten (Foto M.S. Vea)

To store halsringer av sølv, vikingtid, funnet i sjøkanten,Nordre Eike. Muligens allianseringer gitt til personer som utførte viktige oppgaver for kongemakten (Foto M.S. Vea)

Ny  forskning som baserer seg på kilder eldre enn Snorre, har liten tro på at Harald Hårfagre kommer fra ynglingeætten. Han regnes som en vestlandskonge. Moren er fra Sogn og han selv hadde Sør-Vestlandet som sitt kjerneområde. Det viser seg også at både Storhaug og Grønhaugskipet er eldre enn  ynglingeættens gravskip i Vestfold.

GRØNHAUGSKIPET (790 – 795)
Skipsgraven Grønhaug ligger i utkanten av Blodheia hvor Snorre plasserer slaget mellom Håkon den gode og sønnene til Eirik Blodøks. Haugen var ca 30m i diameter og 4m høy. Haugen har trolig vært høyere. En skildring fra 1800-talet forteller at det høyt oppe i haugen var en fordypning etter ei «hellekiste, som maa ha staaet høit opp i haugen.»

Da graven ble åpnet i 1902, fant man skip som var 15m langt og 3m bredt hvor høvdingen var lagt på dundyner. Ved å undersøke skjelettrestene har vi fått vite at den døde var en stor, kraftig mann.

Graven hadde tydeligvis blitt forstyrret av gravplyndrere, men de gjenstandene som fremdeles fantes, slik som billedtepper og engelsk glass, viste at den opprinnelig må ha vært svært rik.

Grønhaugskipet ble i 1998 datert til ca 930 e Kr. C-14 prøvene ble utført på svært bra materiale av store neverflak. Denne dateringen førte til at forskerne så Grønhaug som et mulig gravsted for Harald Hårfagre. Snorre skriver at Harald ble   “heygðr á Haugum við Karmtsund”, og Grønhaug ligger nettopp ved garden Haugo på Torvastad. Grønhaug ble også nevnt som et mulig gravsted for Harald Hårfagres sønnesønn Gutorm Eiriksson, en av dem som kjempet mot Håkon den Gode i slaget på Blodheia ved Avaldsnes ca 953. Historieskriveren Agrip forteller at tre av Eirik Blodøks sine sønner ble drept i dette slaget, men Snorre nevner kun Guttorm.

I 2009 ble det så foretatt dendrokronologiske dateringer av selve skipstømmeret. Denne undersøkelsen viser at trærne til skipstømmeret ble felt ca. 780. Selve Gravleggingen skjedde en gang mellom 790 – 795.

De ulike dateringene kan tyde på at det er foretatt flere gravlegginger i haugen. Hvis Harald Hårfagre eller Guttorm Eiriksson er gravlagt i Grønhaug, må de i så fall ha blitt gravlagt i en allerede eksisterende gravhaug.

Grønhaug og Storhaug i forhold til kongsgården. Foto KIB media

Grønhaug og Storhaug i forhold til kongsgården. Foto KIB media

RITUELT HAUGBROTT KORT TID ETTER GRAVLEGGINGEN
Grønhauggraven hadde vært utsatt for haugbrott som fant sted langt tilbake i tida. Haugens plassering, i god synsavstand fra kongsgården på Avaldsnes, tilsier at ingen kunne ta seg inn i haugen for å røve i hemmelighet. Det så videre ut som om noen hadde forsøkt å trekke den døde med seg ut av gravhaugen, og bare deler av skjelettet ble funnet.  Hva var så motivet bak dette haugbrottet? Fra Jellinge i Danmark vet vi at Harald Blåtann tok foreldrene Gorm og Tyra ut av gravhaugene og gravla dem inne i Jellinge kirke.  Kanskje har noen villet gjøre det samme med den døde i Grønhaug, og slik «kristne» ham etter hans død?

Eller var det et nytt dynasti som gikk inn i gravhaugen for å markere sin makt over fortidas (hedenske?) herskere. Inne i Grønhaugen ble det funnet et vokslys, en tydelig kristen markør. Også i sagaene hører vi at vokslys ble brukt for å uskadeliggjøre den døde under haugbrott.

I følge sagaen ble haugbrott foretatt for å hindre gjengangeri. Helt for seg selv står fortellingen hos Odd Munk (1190-tallet) om Olav Tryggvasons graving i kong Augvalds gravhaug på Avaldsnes. Da kongen bodde på Avaldsnes fikk han besøk av den forkledde Odin som fortalte om haugene der Augvald og hans hellige ku lå begravd. I den ene haugen fant Olav Tryggvason mannebein, i den andre fant han kubein.

Sagaen forteller at Olav Tryggvasson åpnet flere gravhauger på Avaldsnes. Var det han som gjorde haugbrott i Grønhaug en gang på 900-tallet? (Illustrasjon Dag Frognæs)

Sagaen forteller at Olav Tryggvasson åpnet flere gravhauger på Avaldsnes. Var det han som gjorde haugbrott i Grønhaug en gang på 900-tallet? (Illustrasjon Dag Frognæs)

STORHAUGSKIPET (779)
Den andre skipsgraven, Storhaug eller Gunnarshaug, ligger et stykke nord for kongsgården. Før bøndene begynte å kjøre jord fra haugen, var den mellom 40 og 50m i dm og 5 – 6 m høy . Slik den lå, på et platå der Karmsundet er på det smaleste, virket den enda høyere. Bøndenes gravinger hadde frambrakt ulike jernsaker, men av dette er det bare bevart et spyd og en sammenrustet bunt av 24 jernpiler i et kogger. Også selve utgravingen, ledet av Lorange,  ble foretatt i stort tempo, og funn så sent som i 1970 årene, vitner om at det fremdeles er rester igjen i haugen. Vi kan likevel si ganske mye og Storhaugfyrsten og hans skip.

Da Storhaug ble åpnet i 1886, hadde fyrsten fremdeles to sverd og et spyd, fyrstål og en bronsering, tenger, filer og andre redskaper til fiske og matlaging. Han hadde også med seg i graven en vakker armring av gull og to sett kostbare brettspill eller Hnefatafl, étt med spillebrikker av rav, étt med spillebrikker av blått og gult glass. Høvdingen hadde i tillegg fått med seg en mindre båt og en hest. Et interessant trekk er at vi inne i Storhauggraven finner det kristne korssymbolet prikket inn i et vokslys.

Dendrokronologiske dateringer foretatt i 2009 viser at Storhaugskipet ble bygget i 771 og gravlagt i 779 e. Kr. Fyrsten er gravlagt i et nordisk skip, men han er utstyrt som en frankisk aristokrat. Bl.a. var hans to sverd av en type laget i området rundt Aachen, Karl den stores hovedsete. Storhauggraven, som er Norges eldste, kjente gravskip, har tegn på kristen innflytelse ca 200 år år før kristendommen ble innført i Norge. Graven bærer tydelige bud om at en mektig ætt med internasjonale kontakter, bodde på Avaldsnes i århundrene før rikssamlingen. Den viser også at man på Avaldsnes allerede sist på 700-tallet ser begynnelsen på en statsdannelse som senere ledet opp til samlingen av Norge. (Se: Storhaugkongen)

SKIPSTEKNOLOGISKE DETALJER
Storhaugskipet er et svært kraftig og robust havskip. Det er helt tydelig laget for å ferdes over åpne havstrekninger og tåle sterk sjøgang.

Skipsrestene fra Storhaug inneholder en rekke vesentlige data om konstruksjonsdetaljer som ikke kjennes annensteds fra. Det ble ikke funnet spor av mast eller mastefisk, noe som kan skyldes tidligere ødeleggelser. En annen forklaring kan være at dette er et stort roskip,  en slags «missing link» mellom folkevandringstidas roskip og vikingtidas fullendte seilskip.

I sin publikasjon nevner Lorange at han har funnet deler av kjølen som er laget av et 7 cm tykt eikestykke. Kjølen var ca 22 m. Selve skipet må derfor ha vært minst 27 m langt.

Styrbord side var den delen av skipet som var best bevart.

Beskrivelse av styrbord side, Sitat fra Loranges dagbok:
Omtr. 2 1/2 m. fra Stæven f. en Flake af styrbord side saavidt bevaret, at Rælingsbordet og sex planke lå i Dagen. Efter opptagelsen er fire sammenhengende men af 5te og 6te Planke kun et stykke. Det øverste Rælingsbord er betydelig tyndere en de egentlige skipsplanker, men i dette øverste bord ere årehullene anbrakte i en Meters Afst. fra hinanden. Skipsplankene ere kraftigere end Gogstadskipets, 6 cm tykke og 13 cm brede indvendig. Af udhugne Klamper i forbindelse med Spanterne sees ingen spor, derimot sidder et par store ankerformede Nagler igjennom de to bevarede Spantspidser.

Armring av gull funnet i Storhaug. Gullarmringer regnes som verdighetstegn. De finnes sjelden i graver fra tidlig vikingtid. (Foto Historisk museum, Bergen)

Armring av gull funnet i Storhaug. Gullarmringer regnes som verdighetstegn. De finnes sjelden i graver fra tidlig vikingtid. (Foto Historisk museum, Bergen)

SKIPSSTAVNER FUNNET PÅ GARD, HAUGESUND
Shetelig og Brøgger skriver i sin bok Vikingskipene om at det i Stavanger Museum er:  «.. tre uferdige båtstavner av ek, funnet i myr på gården Gard i Skåre.»

Museumsstyrer N.H. Tuastad ved Karmsund Folkemuseum  skriver i en artikkel følgende om dette funnet: «For 30 år siden fann dei på Gard materialene til stevn og kjøl til ein større båt. Dei har vore nedlagde i ein vasshøl eller eit myrhol og er sidan blitt liggjande. Dei er nå på museet i Haugesund. Båtar som kunne gå over havet har dei bygd her, og dei har brukt dei. Det er sikkert nok at leia har vore den store allfarvegen for folket her, frå dei eldste tider. ..»

Sverd fra Rossabø i Haugesund vitner om kontakt med England på 900-tallet.

Sverd fra Rossabø i Haugesund vitner om kontakt med England på 900-tallet.

KARMØY OG HAUGESUND
Det eksisterte ingen kommunegrenser i vikingtid. I historisk sammenheng må Nord-Karmøy og Haugesund sees på som en enhet. De gamle gårdsgrensene gikk tvers over sundet, og ennå i dag finner vi  stedsnavn som Storasund og Litlasund på begge sider av Karmsundet.

Nord-Karmøy  og Haugesund er ett av de (om ikke det) områdene i landet som har den tetteste konsentrasjonen av krongods og senere kirkegods. Her var det få selveiende bønder, kongemakten hadde kontroll med mesteparten av eiendommene.

STEINKORSET PÅ GARD I HAUGESUND
På Gard i Haugesund står det et steinkors. Vi vet at det også har stått andre steinkors langs Karmsundet, blant annet på Storasund på Karmøy. Her ligger det en rekke gravhauger og en av disse kalles Krosshaug, «fordi det indtil omtrent 1750 stod et stort stenkors derpaa» skriver Nicolaysen i «Norske Fornlevninger».

Steinkors ble reiste på Vestlandet mellom 950 -1050. Rogaland og Sunnhordland er det området utenfor England der det står flest steinkors fra tidlig kristen tid. Alle disse korsene står godt synlige, vendt mot skipsleia. De vitner om påvirkning fra de britiske øyer.

Steinkors på Gard, Haugesund. Et av flere kors som markerer en tidlig kristen kongsorganisasjon. (Foto Cathrine Glette)

Steinkors på Gard, Haugesund. Et av flere kors som markerer en tidlig kristen kongsorganisasjon. (Foto Cathrine Glette)

Disse store, frittstående steinkorsene markerer det som var Gulatingets kjerneområde: Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er ikke funnet noen i Agder eller på Sunnmøre.

Steinkorset på Gard, sammen med ett kors på Kvitsøy og tre kors i Sogn og Fjordane, er alle hogget ut av Hyllestad stein. Alle disse korsene er mellom 2.49 – 3.90 m  høye. Prof. Knut Helle mener at disse steinkorsene ser ut til å markere en tidlig kristen kongsorganisasjon. Det krevdes både en bestemt vilje og en klar organisering for å frakte så store steinkors over så store avstander.

AVALDSNES OG VESTSIDA AV KARMØY
Fram til slutten av 700-tallet er det mange funn fra Ferkingstadområdet, vi regner med at høvdingen på Ferkingstad er i et allianseforhold med kongemakten på Avaldsnes. Men idet vi går inn i vikingtida, dukker Åkra opp på den historiske arenaen. Fra nå av er det få funn fra Ferkingstad. Åkra har overtatt den ledene rollen på Karmøys vestside.

Dette har trolig sammenheng med politiske hendelser ved Karmsundet. Kanskje har det vært kamp om kongemakten på Avaldsnes, der høvdingen på Ferkingstad har stått på den siden som tapte maktkampen, mens Åkra har valgt «riktig» side.

Dette kan ha ført til at storbonden på Åkra får privilegier på bekostning av Ferkingstad. Åkra blir et høvdingsete i allianse med kongene på Avaldsnes. Dette gjenspeiles også i eiendomsforholdene. Storgarden Åkra framstår fra nå av som et sete for selveiere, først for høvdinger senere for storbønder. Andre steder på Karmøy ser vi opp gjennom middelalderen en stor  konsentrasjon av kirkegods.

KVINNEN I BÅTGRAVEN
Åkra ligger på vestsiden av Karmøy. Her er det funnet tre båtgraver. Disse er en mer beskjeden variant av de store skipsgravene Storhaug og Grønhaug ved Karmsundet. Likevel er det klart at tre slike båtgraver som ligger tett sammen må ha hatt en spesiell betydning. Et viktig trekk ved båtgravene på Åkra er at de ligger på toppen av naturlige hauger som allerede i utgangspunktet så ut som gravhauger. En slik forstørrelse av de naturlige haugene må ha vært et svært monumentalt blikkfang i det ellers flate landskapet på Åkra. Gravhaugene var godt synlige både fra land og fra sjøen.

Sverd funnet på Åkra. Vitner om kontakt med England på 900-tallet. Samme type som Gillingsverdet. (Foto AmS9

Sverd funnet på Åkra. Vitner om kontakt med England på 900-tallet. Samme type som Gillingsverdet. (Foto AmS)

Båtgraver og sjø blir ofte satt i forbindelse med vanene som var fruktbarhetsguder. De mest kjente blant vanene var Njord, Frøy og Frøya.  I en av båtgravene på Åkra, lå en kvinne. Kanskje var hun prestinne for Frøya? Den ofrede hunden og hesten i graven hennes gir assosiasjoner til en frutbarhetskultus. Det samme gjør båtgravens beliggenhet ved Åkra, (”hellig” åker). I tillegg til å være fruktbarhetsgudinne, var Frøya også valkyrje.  Som valkyrje kom hun ridende til slagmarken i en vogn trukket av katter. Her plukket hun ut halvparten av de falne mennene og tok dem med hjem til Folkvang. Den andre halvparten, de som Frøya ikke ville ha, fikk Odin hente hjem til Valhall. (Se: FUNNLISTE. BÅTGRAVENE PÅ ÅKRA)

RIKSSAMLINGEN
Det maktapparatet vi ser kimen til gjennom Storhaugbegravelsen, visste Harald Hårfagre å benytte seg av da han startet rikssamlingen med utgangspunkt i Nord-Rogaland/Sunnhordland. Det kraftige maktsenteret på Avaldsnes, med sine mange kontakter langs norskekysten og over Nordsjøen, skaper de politiske og økonomiske forholdene som la grunnlaget for at rikssamlingen hadde sitt utspring rundt dette området i vikingtida. Om Harald Hårfagre kom til Avaldsnes som erobrer eller om han fra før hadde «odelsrett» til dette området, er mer usikkert.

HARALD HÅRFAGRES GRAVFØLGE FORLATER AVALDSNES Harald Hårfagre dør på Avaldsnes. Han gravlegges

HARALD HÅRFAGRES GRAVFØLGE FORLATER AVALDSNES
Harald Hårfagre dør på Avaldsnes. Han gravlegges «.. ”på Haug ved Karmsund”. (Illustrasjon Dag Frognæs)

Historikere som Claus Kragh og Knut Helle har omtolket kildene om ynglingeætta og Harald Hårfagre. Det blir hevdet at Harald opprinnelig var en vestlandskonge, enten fra Sogn, Kvinnherad i Sunnhordland eller Avaldsnes i Rogaland. Haralds mor var Ragnhild, datter av sognekongen Harald Gullskjegg, men hvor kom så Haralds far fra?

Alle Harald Hårfagres kongsgårder lå i Rogaland eller Hordaland. Andre steder i landet ble styrt av jarler på Haralds vegne, og siden sør-vestlandet var Haralds kjerneområde, virker det sannsynlig at han også har hatt slektsrøtter i Rogaland og Hordaland. I så fall kan Harald Hårfagre ha hatt sin maktbase på Avaldsnes allerede før han gjorde stedet til sin kongsgård.

RIKSSAMLING OG KRISTNING
Samlingen av Norge til ett rike begynte i vikingtida, og det var i vikingtida Norge ble kristnet. Kontakt med andre nasjoner var viktig for etablering av den nye norske staten, og på sine reiser fikk vikingene kristne impulser som også spiller en stor rolle i rikssamlingsprosessen. Kristne markører i vikingtidsgraver så langt tilbake som før Harald Hårfagres tid, viser kristen innflytelse før vi hadde en etablert kirke. Rikssamling og kristning  blir på mange måter to sider av samme sak.

VIKTIGE 900-TALLS FUNN FRA KARMØY OG HAUGESUND
Viktige 900-talls funn, Karmøy - Haugeund. Etter Arnfrid Opedal 2010. (Ill Steinar Iversen)

Viktige 900-talls funn, Etter Arnfrid Opedal. (Ill Steinar Iversen)

1.         Steinkors, Storesund
2.         Skipsgraven “Grønhaug”, Bø (Nå nydatert til 795)
3.         Ringspenne, ukjent sted på “Blodheia”
4.         Bosetningsspor, Avaldsnes
5.         Mulig sekundærgrav i eldre gravhaug (“Flagghaugen”), Avaldsnes
6.         Gravfunn, Skeie
7.         Løsfunn av øks, Kolstø
8.         Løsfunn av øks, Eide-gårdene
9.         Gravfunn, Åkra
10.       Skattefunn av sølvinger, Nordre Eike
11.       Gravfunn, Rossabø
12.       Steinkors, Gard
13.       Gravfunn, Gard
14.       Løsfunn av to spenner, ukjent sted i Haugesund
15.       Løsfunn av sverd, ukjent sted iHaugesund
16.       Løsfunn av fingerring av gull, muligskattefunn, Sørhaug
17.       Løsfunn av fingerring av gull, muligskattefunn, Storesund
 
FUNN FRA PERIODEN 600 – 900 E. KR  
samt funn som generelt er datert til yngre jernalder fra Karmøy og Haugesund.
Funn 600 - 900,  fra Karmøy - Haugesund.Etter Arnfrid Opedal. 2010, (Ill. Steinar Iversen)

Funn 600 – 900, fra Karmøy – Haugesund.Etter Arnfrid Opedal. 2010, (Ill. Steinar Iversen)

1.      Løsfunn av kleberkar og fal på Torvastad, fra vikingtid
2.      Gravfunn fra Gunnarshaug, fra yngre jernalder
3.      Gravfunn med to skålformede spenner fra Gunnarshaug, fra sent 700-tall eller tidlig 800-tall
4.      Gravfunn, skipsgraven “Storhaug” fra Gunnarshaug, fra 700-tall
5.      Haug, kanskje uten grav, “Salhushaugen”/”Søleshaugen” fra Gunnarshaug, fra sent 500-tall eller tidlig 600-tall
6.      Løsfunn av klebergryte på Øvrabø, fra vikingtid
7.      Løsfunn av kvartsittbryne fra Bø, fra yngre jernalder
8.      Mulig gravfunn med sverd og øks fra Haugo nedre, fra 700-tallet eller tidlig 800-tall
9.      Løsfunn av øks på Haugo nedre, mulig fra 700-tallet
10.    Løsfunn av to fingerringer av bronse fra Avaldsnes, fra vikingtid
11.    Gravfunn med båt fra Avaldsnes, fra tiden 600-900
12.    Gravfunn under flat mark fra Avaldsnes, fra yngre jernalder
13.    Gravfunn, plyndret grav med perler, fra Avaldsnes,  mulig yngre jernalder
14.    Bosetningsspor fra Avaldsnes, flere perioder, inkludert yngre jernalder
15.    Kulturlag på Avaldsnes, mulig yngre jernalder/middelalder
16.    Løsfunn av sverd og bissel fra Kongsheia på Våge, mulig yngre jernalder
17.    Mulig sekundærgrav med spydspiss i eldre gravhaug, (“Olshaugen”, fra Kolstø), fra andre halvdel av 700-tallet
18.    Gravfunn med våpen, bissel og mulig båt fra Vårå, fra merovingertid
19.    Gravfunn med øks og kniv fra Vårå, fra merovingertid
20.    Løsfunn av ringnål av bronse med sølvdekor fra Byggnes, fra yngre jernalder
21.    Løsfunn av hengebryne fra en av Eide-gårdene, mulig vikingtid
22.    Løsfunn av øks fra Ytre Eide eller Asaldalen, merovingerid eller tidlig vikingtid
23.    Løsfunn av øks fra Kopervik, sannsynligvis 600-tallet
24.    Gravfunn med importert sverd og “jernspiss” fra Dale, fra 800-tallet
25.    Løsfunn av mosaikkperle som kan komme fra ryggknappspenne fra Nedre Vik, fra merovingertid eller tidlig vikingtid
26.    Aktivitetsområde med flere kulturlag og enkelte stolpehull, fra yngre jernalder, bl.a. 660-775
27.    Mulig gravfunn med bl.a. sverd og spydspiss fra Longåker, vikingtid
28.    Gravfunn med jernkjel og skjelett fra Langåker, vikingtid
29.    Gravfunn fra Langåker, vikingtid
30.    C14-datering fra nausttuft fra Nes, fra 650-810
31.    Løsfunn eller gravfunn med to skålformede spenner og ringnål fra Ferkingstad, 700-tallet
32.    Gravfunn med skålformet spenne og kleberkar fra Ferkingstad, fra 700-tallet eller tidlig 800-tall
33.    Løsfunn av ringspenne av bronse fra Ferkingstad, fra yngre jernalder
34.    Gravfunn med bl.a. våpen fra Ferkingstad, fra slutten av 600-tallet til slutten av 700-tallet
35.    Gravfunn med oval spenne og pilespisser i båt fra Ferkingstad, fra ca. 700 eller begynnelsen av 700-tallet
36.    Gravfunn med fugleformet bronsespenne, perler og sigd fra Ferkingstad, fra tidlig på 600-tallet eller ca 700
37.    Løsfunn av to ovale spenner fra Ferkingstad, fra sent på 700-tallet eller tidlig 800-tall
38.    Funn av bryne og brente bein, mulig grav, på Ferkingstad, fra yngre jernalder
39.    Gravfunn i båt med hest og hund og flere gjenstander i stor gravhaug på Åkra, fra 800-tallet, helst første halvdel
40.    Gravfunn med tre bissel og mulig båt fra Medhaug, vikingtid
41.    Gravfunn med våpen, mulig to ulike graver i samme haug, fra Myklebust, nr. 1 fra 800-tallet og nr. 2 fra 700-tallet eller tidlig 800-tallet
42.    Myrfunn av leirkar fra Gard, fra vikingtid
43.    Løsfunn av bryne fra Gard, fra yngre jernalder
44.    Løsfunn av øks fra Haugesund, fra merovingertid eller tidlig vikingtid
45.    Løsfunn av armring av bronse fra Haugesund, fra 800-tallet eller litt eldre
46.    Løsfunn av spinnehjul fra Haugesund, fra vikingtid
 

Back