Tormod Torfæus

Tekst: Marit Synnøve Vea

Stangelandsgarden 1866 med stuen til Torfæus i midten. Her satt Torfæus og kopierte gamle islandske originalmanuskript før han sendte dem videre til København der mange ble ødelagt av brann.  Torfæus hadde sin egen brannsikre innretning mens manuskriptene var på Karmøy, nemlig jordkjelleren du ser i forgrunnen på tegningen.

Stangelandsgarden 1866 med stuen til Torfæus i midten. Her satt Torfæus og kopierte gamle islandske originalmanuskript før han sendte dem videre til København der mange ble ødelagt av brann.
Torfæus hadde sin egen brannsikre innretning mens manuskriptene var på Karmøy, nemlig jordkjelleren du ser i forgrunnen på tegningen. (Ill. i Skilling-Magazin, 1867)

Tormod Torfæus (Tormudur Torfason) (1636 – 1719)  ble født på Engey ved Reykjavik på Island. Han levde de 50 siste år av sitt liv levde på Stangeland i Kopervik som danskekongens arkivar og historieskriver.

Kopervik – «Norges første universitet»
Allerede i 1660, mens Torfæus var i København, fikk han arbeid som kongelig oversetter av norrøne håndskrifter. Han var da 24 år gammel og hadde fritt husrom på slottet. Kong Fredrik III (1648-70) oppsøkte ham ofte. Det var likevel på Karmøy han kom til å utføre sitt storverk som kongelig dansk historiograf, og i juli 1704 fikk han besøk av oppdragsgiveren; kong Fredrik IV. Kongens skip la til i Stangelandsvågen, og kongen red den korte veien fra havnen og opp til Torfæus’ hus. For å gjøre stas på kongen, hadde Torfæus lagt tepper over den grusbelagte veien.

På garden Stangeland hadde Torfæus Norges første vitenskapelige institusjon med flere skrivere. Her skrev han sitt hovedverk Historia rerum Norvegicarum, og han forfattet også historien til Færøyene, Orknøyene, Grønland og Vinland.

Torfæus reddet middelalder dokumenter
Torfæus gjorde mye for å berge gamle middelalder dokumenter. Han samlet inne norrøne håndskrifter på Island, og tok dem med hjem. Torfæus gikk nøye gjennom skiftene og gav dem navn som Morkinskinna, Fagrskinna og Hrokkinskinna. På Stangeland ble håndskriftene kopiert av skrivere, før han sendte originalene til København. Mange av originalene gikk tapt under bybrannen i København i 1728. Blant verkene Torfæus kopierte og reddet på denne måten, er den norske kongesagaen Fagerskinna.

Torgrim Titlestad med Flatøyboka. I 22 år oppbevarte Torfæus denne boka på Stangeland i Kopervik. (Foto Sagabok Forlag)

Torgrim Titlestad med Flatøyboka. I 22 år oppbevarte Torfæus denne boka på Stangeland i Kopervik. (Foto Sagabok Forlag)

Nevnes må også at Torfæus hadde originalen av Flatøyboka liggende på Stangeland i hele 22 år.

Torfæus ble en pioner i å tolke og benytte de norrøne skriftene han hadde til rådighet som kildemateriale. I sin historieskriving gjorde han også bruk av mange latinske historiske skrifter.

Historia rerum Norvegicarum
Torfæus hovedverk, Historia rerum Norvegicarum, ble publisert i 1711. Verket bestod opprinnelig av fire bind. Det var den første omfattende presentasjonen av norgeshistorien siden Snorre, og går fra den mytiske sagntid og fram til 1387. Torfæus brukt 30 år på verket. Historia rerum Norvegicarum er skrevet på latin – datidens engelsk – og var derfor egnet til å spre kunnskap om norsk historie til et stort publikum blant lærde folk i Europa. Det som i det neste århundret ble skrevet om norsk historie, baserte seg i hovedsak på Torfæus firebindsverk.

Ludvig Holberg kalte verket: «…en av de prægtigste og anseeligste Historier, som nogensinde er komne for Lyset

«Ford det skal ikke straks holdes for usant…»
Torfæus sensurerer ikke, han overleverer det han har lest i de gamle skiftene, og han tar med mye av det mytiske og halvmytiske stoffet som samtidige og senere historieskrivere utelot. Derfor er han også blitt kritisert for ukritisk bruk av kilder, blant annet fornaldersagaene som har inspirert Tolkien og andre fantacy forfattere.

Torfæus-Stiftelsen har brukt 13 år på å oversette Historia rerum Norvegicarum fra latin til norsk. 24. november 2014 ble de to siste bindene av verket Tormod Torfæus. Norges Historie I – VII lansert på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Kong Harald var til stede. Foto Per Løsland)

Torfæus-Stiftelsen har brukt 13 år på å oversette Historia rerum Norvegicarum fra latin til norsk. 24. november 2014 ble de to siste bindene av verket Tormod Torfæus. Norges Historie I – VII lansert på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Kong Harald var til stede. Foto Per Løsland)

Torfæus var selv klar over at ikke alt i disse sagaene kunne regnes for sannhet. Han velger likevel å ta dem med i sitt hovedverk. I sitt forord til Historia rerum Norvegicarum begrunner Torfæus dette slik: For det skal ikke straks holdes for å være usant, det som ikke stemmer overens med skikkene og tidsånden i vårt eget århundre. Ofte gjemmer også en skjult sannhet seg under et dekke av fabler. Videre sier Torfæus at leseren selv skal få vurdere hva som kan være sant og usant. Dermed får vi overlevert en del av det mytiske materialet som Snorre og andre historieskrivere bare hintet om eller utelot.

I sin norgeshistorie setter Torfæus norsk historie inn i en europeisk kontekst på en måte som verken Snorre Sturlason eller seinere historikere gjorde. Han refererer til klassiske historieskrivere og kilder som omhandler europeisk historie. Ja, han bruker til og med bibelen som en historiebok og trekker vår historie like tilbake til den bibelske fortellingen om Babels tårn. På den måten illustrerer han også datidens historieforståelse som er ganske annerledes enn den historieforståelse vi har i dag.

Historia Vinlandiae antiqvae – Historien om det gamle Vinland
Torfæus gav ut sin Historia Vinlandiae antiqvae i 1705. Dette er det første verket som diskuterer oppdagelsen av Vinland vitenskapelig, og som forsøker å beregne hvor det kan ha ligget. Kildene hans er de gamle norrøne sagaene som forteller om oppdagelsen av Vinland.

I 2004 gav Tormod Torfæus-Stiftelsen ut en norsk oversettelse av  verket Historia Vinlandiae antiqvae: Historien om det gamle Vinland. Boken har lenge vært utsolgt.

I 2004 gav Tormod Torfæus-Stiftelsen ut en norsk oversettelse av verket Historia Vinlandiae antiqvae: Historien om det gamle Vinland. Boken har lenge vært utsolgt.

Torfæus var den første som på et verdensspråk opplyste at det var folk med utgangspunkt i Norge som oppdaget Amerika, eller som Torfæus selv sier: «Dermed overlater vi til grønlendingene og islendingene, nordmennenes ætlinger, en sikker og uinnskrenket ære for først å ha oppdaget Vinland …».

Torfæus sine betraktninger om Vinland ble lenge ansett for å bygge på tomme fabler fra sagaene. Helge Ingstad var en av dem som trodde at sagamaterialet om Vinland var mer enn ren diktning.
Anne Stine og Helge Ingstads funn av norrøne tufter på L’Anse aux Meadows i Canada, endret også andres syn på Vinlands-sagaene. Ingstads arkeologiske funn på L’Anse aux Meadows stemmer også godt med Torfæus’ anvisninger.

Torfæus – en stridbar mann
Torfæus må ha vært en fargerik kar. Noen beskriver han som sjarmerende, hjelpsom og lærd. Andre sier han var påståelig, kranglevoren og stridslysten. Han begikk to drap, men hevdet selv det var i selvforsvar. Første gang kom Torfæus i skade for å slå en mann ihjel på et vertshus da han skulle hjelpe en slektning i nød. Denne saken førte ikke til noen rettsak. Andre gang var i 1671 da han overnattet på Samsø. Her kom han i klammeri med en av gjestene, trakk kården sin og drepte motstanderen. For dette drapet ble Torfæus dømt til døden. Etter ett år i fengsel, ble han benådet og dro hjem til Kopervik.

Torfæus må dessuten ha vært en kvinnekjær mann. I et brev av 1780, skriver Kanselliråd Deichmann at Torfæus var «En Mand av stærk Helbræd og en helt in Venere» (en helt i elskov)

Torfæus på Karmøy
Til Karmøy kom Torfæus da han giftet seg med enken Anna Stangeland. Anna var 16 år eldre enn Torfæus. De levde godt sammen i 30 år, men var barnløse.

Torfæus ble gravlagt i koret like utenfor alterringen i Olavskirken på Avaldsnes. Her kan vi fremdeles se gravhella hans. (Foto Bård Titlestad)

Torfæus ble gravlagt i koret like utenfor alterringen i Olavskirken på Avaldsnes. Her kan vi fremdeles se gravhella hans. (Foto Bård Titlestad)

73 år gammel giftet Torfæus seg på nytt med husholdersken sin, Anna Hansdotter. De fikk heller ingen barn sammen. På folkemunne heter det likevel at Torfæus etterlot seg mange svarthåra etterkommere i Kopervik.

Se Torfæus på Youtube: Tormod Torfæus. En kongelig historieskriver på Karmøy

Torfæus som lokal forsvarsadvokat
Torfæus bodde 50 år på Stangeland og engasjerte seg i lokale forhold. Blant annet fikk han frikjent Turid (Tyri) Litlasund fra Skåre som var anklaget for trolldom og risikerte å bli dømt for hekseri (1680 – 81) Torfæus påviste at anklagene mot Tyri var basert på laust snakk, bygdesladder eller var uttalt i alkoholrus. Torfæus sine rettshistoriske kunnskaper om norrøn lov var til nytte for han i forsvaret av Tyri.

Torfæus gravlagt i Olavskirken
Torfæus og de to konene hans ble gravlagt i koret like utenfor alterringen i Olavskirken på Avaldsnes. Her kan vi fremdeles se gravhella hans, men under restaureringen på 1800-talet, ble levningene etter Torfæus og hans to hustruer tatt ut og lagt i en massegrav på kirkegården. Selve hodeskallen ble tatt med til Bergen.

N. Nicolaysen skriver i «Norske Fornlevinger» (1866). «Ved kirken kan merkes, at der nederst i koret endnu finnes den marmorligsten, som las over historieskriveren Thormod Torfæi grav; de 3 kranier der fantes under stenen, borttok biskop Neumann ved kirkens restauration og medførte dem til Bergens Museum, de øvrige ben bleve formodentlig bortkastede.»

Byste av Torfæus står i parken i Kopervik. Bysten er utført av billedhogger Erik Haugland. Reist 6. september 1936 på 300-årsdagen for Torfæus fødsel. Foto Marit S. Vea

Byste av Torfæus står i parken i Kopervik. Bysten er utført av billedhogger Erik Haugland. Reist 6. september 1936 på 300-årsdagen for Torfæus fødsel. Foto Marit S. Vea

Torfæus må ha vært en holden mann siden han kunne kjøpe seg et så prominent gravsted i kirkekoret. Olavskirken fikk også gaver av Torfæus. I 1700 – 1703 donerte han en tolvarmet lysekrone av messing til kirken. Den var opprinnelig laget for levende lys. Lysekronen henger fortsatt nærmest galleriet i søndre rekke. Flere kopier av lysekronen er blitt laget og disse henger i kirken sammen med den originale. På gamle bilder fra før restaureringen av kirken ser vi at den opprinnelige lysekronen henger alene.

I 1702 donerte Torfæus også to vegglysestaker til kirken. Kopier av disse ble satt opp i 1998. På eldre foto ser vi de opprinnelige lysestakene montert i korbuen. De opprinnelige lysestakene er i dag hos Haugalandsmuseene.

Back